Bernhard Ellefsen og Nasjonalbiblioteket

fjell bibliotekMed ujevne mellomrom trykker riksavisene engasjerte forsvarsskrift for folkebiblioteket, forfatta av sentrale kulturpersonligheter. Alle er sjølsagt mer eller mindre lesverdige, og argument for bedre bibliotek er jo bare å velge på øverste hylle. Men tekstene er sjelden såpass analytiske og konkret kritiske som Bernhard Ellefsens Kommentar i Morgenbladet denne uka. Han tillater seg å ikke bare hudflette rikspolitikere, partier og kulturministre, men også de statlige bibliotekmyndighetene, p.t. Nasjonalbiblioteket, for manglende innsats for de lokale biblioteka.

Men er dette rettferdig? Er det i det hele tatt mulig å kritisere en statsetat i 2018 for ikke å løfte fram og regelrett kjempe for noe som helst ute i kommunene? Kan de gjøre noe mer i 2018 enn å være rådgivende? 

Ellefsen skriver at biblioteka «trenger en nasjonal aktør som er villige til å kjempe folkebibliotekets sak og til å drive aktiv faglig utvikling. Nasjonalbiblioteket, som har som oppgave å være denne aktøren, har fått mye ros for det som har foregått i bygningen på Solli plass siden Aslak Sira Myhre tok over som nasjonalbibliotekar, men for arbeidet med folkebibliotekene fortjener de ingen honnør. Rita Mundal i Lom forteller at hun er skuffet over hvor fraværende Myhre har vært i spørsmål om folkebiblioteker.»

Korreks fra bibliotekmyndigheten?

La oss begynne i en annen ende, med et spørsmål Ellefsen retter til «Bibliotekarforeningen og Bibliotekforeningen om noen norsk kommune noensinne har fått på pukkelen for sin innsats med biblioteker, altså fått sin rapporterte innsats påtalt på noen som helst måte, og de kan ikke komme på eksempler på det.»

Vi kan faktisk komme på flere, men alle ligger tilbake i tid. Undertegna var for eksempel sjøl med på en regelrett utrykning til Tønsberg rundt 1988, som førstekonsulent (i dag ville jeg i en alder av trettisju vært seniorrådgiver) i Statens bibliotektilsyn (SB), den daværende statlige bibliotekmyndigheten. Det var etter avisoppslag og varslinger (!) om helsefarlig fukt og hussopp og det meste som verre var i den gamle trevillaen der de holdt til, at bibliotekdirektør Else Granheim, med hele tre av oss underordna på slep, krevde, og fikk, møte med både biblioteksjef, ordfører og kultursjef, mener jeg å huske. Og jeg tror det ble enda to møter i Tønsberg der SB trengte seg på. Vi skal ikke påstå at innsatsen vår var avgjørende, men i oktober 1990 var bygginga i gang, og et år seinere sto det nye biblioteket ferdig, et signalbygg og fyrtårn for mange nye norske bibliotek framover mot tusenårsskiftet og seinere.

Men det var den gangen. Else Granheim hadde privilegiet å være en av de siste relativt frittgående statlige direktoratsjefene. I boka «Bok over land : trekk ved Statens bibliotektilsyns historie» skriver historikerne Erling Annaniassen og Geir Vestheim om henne: «Hun holdt kursen, og all verdens desentraliseringsprofeter kunne ikke ta fra henne overbevisningen om at bibliotekene måtte styres – om ikke med økonomiske sanksjoner så i hvert fall med argumenter. Og hun beholdt sin retoriske makt til hun gikk av i 1991. Men med Else Granheims avgang som bibliotekdirektør gikk en gammel styringstradisjon i graven.»

Nasjonalbiblioteket i dag

Nasjonalbiblioteket, dagens bibliotekmyndighet, sitt bidrag består i dag av blant annet i å etablere og finansiere noen sentrale nettbaserte og fysiske tjenester som alle bibliotek har nytte av. Riktignok ikke i det omfanget fagmiljøet etterspør, eller i det omfanget staten sørger for i blant annet Danmark og Finland. Blant annet mangler fortsatt en lenge foreslått statsfinansiert transportordning for fjernlån av fysisk materiale. Sånne ting har nok tapt i konkurransen med den ambisiøse og i biblioteksammenheng svært kostbare Bokhylla.no. Denne var det vel ingen som etterspurte, før den plutselig var der, men den er sjølsagt nyttig. Med forbehold for visse vesentlige svakheter. Videre utlyser og deler NB ut prosjektmidler til lokale bibliotek, men uten at så mange, om noen?,  prosjekt blir grundig evaluert og formidla for gjenbruk i flere bibliotek. NB støtter også bibliotek som arrangerer debatter, men de må trolig se gjennom fingrene med at det meste ikke går til formålet med lovendringa, nemlig «offentlig samtale og debatt», men til én-veis foredrag, opplesninger og bokbad. NB arrangerer årlig et større biblioteksjefmøte, ofte med store navn på programmet, men hvor viktige er de for å heve biblioteka i de små kommunene? Og apropos retorisk makt, så får vi aldri vite om NB brukte den i 2015 da de bisto Høyres forrige kulturminister i den hermetisk lukka prosessen mot en nasjonal bibliotekstrategi. Som heller ikke har bidratt til noe synlig bibliotekløft.

Else Granheims ideologiske vektlegging og hennes arbeidsmetoder og virkemidler er redusert til nostalgi etter snart fire ti-år med målstyrt og markedsorientert offentlig forvaltning, også kalt new public management. Men når stagnasjonen mange steder og forskjellene mellom sentrale og perifere bibliotek er så åpenbare som blant annet Anne Enger-utvalget i 2013 beskriver og som nå Bernhard Ellefsen bekrefter, burde kanskje Nasjonalbibliotekets ledelse gjort noe mer? Noe mer enn som på NRK her om dagen, da NB en sjelden gang slapp til på ruta, men der direktøren for bibliotekutvikling stort sett dementerte at det fins problemer i norsk bibliotekvesen.

 

One Trackback to “Bernhard Ellefsen og Nasjonalbiblioteket”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: