Mange vil den siste veka ha lese avisoppslag basert på ei pressemelding frå regjeringen.no om at «Kultur- og likestillingsministeren vil kalle inn teknologigigantene og norske redaktørstyrte medier til et møte for å diskutere løsninger som kan sikre et godt offentlig ordskifte og større åpenhet rundt tech-gigantenes virksomhet». Trettebergstuen (AP) «tror ikke svaret ligger i å logge av Facebook».
Her på bloggen tok vi tidleg i haust opp spørsmålet om biblioteka og Facebook med utgangspunkt i risikoen for personvernet; dette at FB registrerer og misbruker folks likes og kommentarar. Og tidsskriftet «Bok og bibliotek» gjorde dette til ei hovudsak i det nyaste nummeret. Men mange bibliotek bruker FB aktivt i annonsering og formidling, og meiningane varierer, men nokre ønskjer å ta dette alvorleg, blant anna Bergen offentlige bibliotek. Det er no internasjonal, tverrfagleg interesse for å finne alternativ.
Men i pressemeldinga si er ikkje kulturministeren opptatt av personvernet, berre (men viktig nok) av at «journalistisk innhold fra redaksjonelle medier bør skjermes, slik at plattformene ikke kan fjerne eller redigere innhold fra slike medier med henvisning til egne brukervilkår».
Foto: Liv Aarberg / Venstre. CC-BY-SA-2.0 Wikipedia.
Den nye borgarlege regjeringa er på plass. Forskerforum intervjuar Abid Raja, den nye kultur- og dermed bibliotekministeren, som overtar etter Trine Skei Grande. Og vi får vite at “en del av kulturlivet kjenner han godt, for biblioteket var en viktig del av oppveksten”.
Dette er jo nokre år sidan, men slett ikkje bortkasta. Men kan han løfte bibliotekpolitikken over det tradisjonelle nivået frå alle norske regjeringar vi kan hugse, og som ser omlag slik ut: ” Biblioteket er såpass populært at vi ikkje kan kutte så det synast”?
Her på bloggen har vi sitert Raja éin gong tidligare, nemleg for to år sidan. Og då kom han med ei viktig avklaring;
I samband med søstrene Fredriksensaka eller skal vi seie Nasjonalmuseumsaka for ikkje å seie Skei Grandesaka nr. ørten i 2019, kjem dette med regjeringa si gåveforsterkingsordning opp igjen.
For at ingen skal vere i tvil, så slår vi fast at det er fullt lovleg for bibliotek å søkje og også hakket meir enn teoretisk muleg for bibliotek å få støtte. Men berre såvidt. Vi skreiv om dette i mai.
Klassekampen har i nokre oppslag sett på effektane av den blåblå regjeringa si gåveforsterkingsordning, ei ordning for å «stimulere til økt privat finansiering av kunst og kultur gjennom pengegaver. Pengegavene utløser en gaveforsterkning til mottakeren på normalt 25 prosent av gavebeløpet.»
Hovudsaka for Klassekampen er at mangemillionærar har fått mest. Fleire av dei har fått «store beløp til kulturformål som de selv har grunnlagt eller tatt initiativ til, og som på grunnlag av disse overføringene fikk utløst millionbeløp fra regjeringens gaveforsterkningsordning.»
Dette er interressant nok, men på ein bibliotekblogg finn vi også andre ting å ta fatt i:
No vil næringsminister Røe Isaksen få utgreia konsekvensane av konkurranse- tilpassing av hittil offentlege tenester, og det ved hjelp av eit konsulentfirma som er kjent for å vere spesielt privatiseringsvenleg. Vi har tidlegare nemnt Hjelmeng-utvalet som Solberg I sette ned i 2016 for å sikre «like konkurransevilkår for offentlige og private aktører.» Kort fortalt må kommunale symjehallar, treningsentra og liknande vere førebudde på å tilpasse seg vilkåra for kommersiell drift.
Men bibliotek ser ut til å gå fri, fordi dei er gratis. Om den nye utgreiinga vil vri søkjelyset over på biblioteket, er ikkje sikkert, men vi må ikkje tru at slike juridiske subtilitetar er nok til å tryggje bibliotek mot konkurranseutsetting. Sjå berre korleis ekspansive britiske og svenske firma no spesialiserer seg på å drifte bibliotek. Og det utan slikt juridisk påtrykk. Vi har eit stikkord for artiklane våre om sånt: Privatisering.
Privatisering og konkurranseutsetting vil Solberg, Jensen, Skei Grande & co. svært gjerne kome lengre med innan Stortingsvalet om to år. Ganske mykje lengre. Helst så det ikkje kan reverserast.
Vi har skrive mykje om dei ulike sidene ved bibliotekkrisa i Storbritannia. Ei av sidene heiter konkurranseutsetting. No har bystyret i York inngått avtale med ein av dei mange private drivarane av bibliotek. Sukringa av pilla er at avtalen sikrar vidare drift av alle biblioteka i femten år framover. Dei er ikkje dumme korkje dei næringsdrivande eller det politiske høgrefleirtalet. I York har nok protestane mot biblioteknedlegging stilna.
Den norske kulturministeren har etter både Jeløya og Granavolden forsikra oss om at formuleringa at dei skal satse på «nye modeller for drift av bibliotek» ikkje tyder konkurranseutsetting etter britisk eller svensk modell. Men kor lenge vil dei blåblå sjå på «suksessen» i grannelanda utan å opne døra på gløtt?
Vi hadde egentlig ikke tenkt å kommentere statsbudsjettet på annen måte enn med et ironisk hint om at de ferske millionene til Språkbanken måtte kunne brukes til bedre analyser av Kulturdepartementets omfattende tekstkorpus, med deres hyppige bruk av sprudlende adjektiver og eufemismer og ord av typen sikring, satsing, styrking osv.
I tillegg kunne vi påpekt, for n-te år på rad, at bibliotek og folkebibliotek glimrer med sitt fravær i skyene med søkeord til statsbudsjettet, både i Regjeringas og i Kulturdepartementets.
Men hva er vitsen? Isteden lenker vi til Bibliotekarforbundets svært grundige gjennomgang. Gratulerer!
Avisa Vårt Land sommerintervjua 24. juli Venstre-nestleder Terje Breivik (ikke på åpent nett). På slutten av denne typen intervjuer kommer ofte sånt som: – Fortell noe vi ikke vet om Trine Skei Grande?
Og Breivik svarer:
– Hun er et ekstremt systematisk ordensmenneske. Hun har for eksempel systematisert hele biblioteket sitt på mellom 4.000 og 5.000 bøker etter ISBN-nummer.
Det fins, som kjent mange og tildels veldig fantasifulle måter å organisere ei boksamling på, men hvis opplysninga i Vårt Land, mot formodning, er korrekt, har kulturministeren virkelig brutt ny mark.
For det første blir det ingen bibliotekmilliard eller statlig øremerking til bibliotek i kommunene. Dette er klart etter spørretimen på Stortinget i dag, der Freddy Øvstegård spurte kulturminister Trine Skei Grande om hun og regjeringa ville støtte forslaget til SV om «et nasjonalt løft for bibliotekene, med en ny strategi, opptrappingsplan for midler øremerka til bibliotek, digitalt medieinnkjøpsbudsjett og egen skolebiblioteklov».
Hadde Skei Grande vært for noe som helst av dette, og trodd på at regjeringa kunne få gjennomført noe av det, hadde hun hatt alt å vinne på å svare helt eller delvis positivt. Det gjorde hun ikke.
Signalet var å vente på kulturmeldinga. Ikke engang rullering av den nasjonale bibliotekstrategien, som går ut i år, ville hun si noe om.
Kulturlova – igjen?!
Dette var ikke overraskende etter Jeløya-erklæringa og det nylige landsmøtet til Venstre. Men må bibliotekmiljøet nå forberede seg på nye trusler? For kulturministeren sa også: «Vi har sagt at vi skal lage en ny lov på dette feltet, der vi har muligheten til å utvide og styrke en ny kulturlov, og da må vi se på om vi har de riktige virkemidlene på hele bibliotekfeltet».
Hva mener hun? Utvide kulturlova med bibliotek? Hva vil det bety?
Okei, vi har tidligere vært i overkant pessimistiske når det gjelder Skei Grande, Venstre og den sittende regjeringa, så vi prøver igjen:
Partiet Venstre har altså hatt landsmøte, og det de nå mener om bibliotek viser at nedlegginga av «bibliotekpartiet» Venstre er fullført. Utviklinga har hatt fire faser:
Under valgkampen i 2013 var Venstre, sammen med SV, de fremste politiske pådriverne for den statlige bibliotekmilliarden, for øvrig inspirert av en kronikk av Ingeborg Rygh Hjorthen, daværende leder i Norsk Bibliotekforening.
Under valgkampen i fjor var de mindre tydelige, men ville fortsatt «Styrke bibliotekene gjennom et nasjonalt løft for folke- og skolebiblioteker».
I uttalelsen om kultur på landsmøtet nå i april 2018 har Venstre senka ambisjonene sine til regjeringas nivå og er tilbake til like fromme ønsker som de fleste partia på Stortinget.
Klassekampen følger opp e-lydboka i dagens avis: Kulturminister Skei Grande og nasjonalbibliotekar Sira Myhre forteller nå at de lenge har hatt planene klare for e-lydboka til alle bibliotek. Noe de har valgt å ikke nevne tidligere, heller ikke da den lydløse søstera ble lansert i forrige uke.
Klassekampen har tilgang til det årlige «oppdragsbrevet» fra departementet til NB, der det står at «det er et mål at modellen skal balansere bibliotekenes behov for å tilby gratis utlån av lydbøker mot forlag og forfatteres kommersielle interesser.» Grande vedgår at «dette kan være en vanskelig balansegang, men at det likevel er mulig å finne gode løsninger.»
Dette kan virke lovende. Men da gjenstår det «bare» at det enkelte forlaget og det enkelte biblioteket kan følge opp. Lite tilsier at norske folkebibliotek får bedre økonomi framtida, og i gårsdagens avis var forlagssida ved Kristenn Einarsson klar på at «det er svært kostbart å produsere lydbøker. Det tilsier at det blir atskillig dyrere å låne ut disse enn vanlige bøker».
I går sa NBF-leder Schjeide til Klassekampen at «både Sverige og Danmark har fått på plass avtaler om utlån av innspilt litteratur.» Men trass i dette er bibliotektilbudene svært begrensa.
Trine Skei Grande har gjort sitt første intervju som kulturminister der hun sier mer enn en bisetning om bibliotek. Tidsskriftet Kampanje gjengir NTBs intervju. Her tar hun først forbehold om fjerninga av moms på e-bøker: « … jeg kan ikke love noe som er i budsjettet før budsjettet kommer.»På spørsmål om hun er bekymret for at mange bibliotek vil forsvinne som følge av kommunesammenslåingene, bekrefter hun at: «Ifølge loven skal det være et bibliotek i hver kommune, det vil si at lokalpolitikerne kan velge å legge ned bibliotek med loven i hånd når to kommuner blir til en.»
Venstres Abid Raja forsikrer altså i en artikkel på Periskop.no at den nye regjeringa ikke mente finansielle modeller da de i «Jeløy-erklæringa» gikk inn for «nye modeller for drift av bibliotek». De mente sånt som «prosjektene på Tøyen og Furuset».
Jo, Furuset har kanskje et snev av ny driftsmodell over seg, i og med kombinasjonen bibliotek og aktivitetshus, og samtidig et sterkt innslag av frivillige i sistenevnte. Men Biblo på Tøyen: Er det en ny og spennende driftsmodell at ingen av de ansatte er bibliotekarer?
Men problemet med regjeringas utvanna driftsmodell-begrep er: Hvilket uttrykk kan ordboka tilby når noen vil innføre virkelig nye driftsmodeller? Som konkurranseutsetting, som øker blant annet i Sverige, eller at frivillige overtar hele avdelinger, som i UK? Eller brukerbetaling for én eller flere tjenester, som i flere land vi ofte sammenlikner oss med?
Vi har fortsatt ikke fått noe svar fra departementet, men en kulturredaksjon vi kjenner har fått som svar at formuleringa “nye modeller for bibliotekdrift” ikke dreier seg om konkurranseutsetting og privatisering, men om sånt som Biblo på Tøyen.
Dette synes vi er merkelig språkbruk. Men ingenting er bedre enn at privatisering etter blant annet svensk modell, var falsk alarm. Bortsett fra en erklæring der regjeringa går aktivt imot konkurranseutsetting av bibliotek og klargjør for kommunene at dette ikke er aktuelt.
I et innlegg i Tønsberg Blad i går etterlyser NBFs nestleder svar fra Venstre i regjering, både om mysteriet nye driftsmodeller og om «bibliotekmilliarden»:
« – Norsk Bibliotekforening [har] stilt seg i spissen for et krav om øremerkede opptrappingsmidler til bibliotekene. Venstre har støttet dette. I Jeløya-erklæringen er det ikke spor av et slikt ønske.»
Klassekampen har i nokre oppslag sett på effektane av den blåblå regjeringa si 
For det første blir det ingen bibliotekmilliard eller statlig øremerking til bibliotek i kommunene. Dette er klart etter spørretimen på Stortinget i dag, der 
.jpg){kind=link}