Kulturministerens bibliotek – del 2

gult påske fjell bibliotek

Ordning etter farge. Fjell folkeboksamling

For et par uker siden måtte vi, basert på et intervju i Vårt Land med Venstres nestleder Terje Breivik, spørre oss om det kan stemme at kulturministeren vår har ordna det private biblioteket sitt etter ISBN-nummer, Vi maila også Breivik, men forgjeves.

Men lørdag var Trine Skei Grande gjenstand for det store portrettintervjuet i Dagbladet. Og her kan vi lese følgende (ligger ikke på nett):

«I rommet vi sitter er det bøker fra gulv til tak, samt en tre-fire høye stabler på salongbordet i midten.
– Tar jeg feil, eller er bøkene alfabetisert? Grande nikker stolt.
– Alfabetisert og arkivert på ISBN-nummer. Når jeg har så mange bøker må jeg nesten det for å ha oversikt. Det er veldig viktig».

Dette må jo forstås som at bøkene hennes, klokelig, er alfabetisk oppstilt i hyllene, men at hun i tillegg har et slags register ordna etter ISBN. Dermed har vi fått bekrefta av bibliotekeieren sjøl at det ikke var en forveksling hos Breivik eller journalisten med for eksempel Deweys Desimalklassifikasjonssystem, dette systemet av emnekoder som de fleste biblioteka på kloden bruker på faglitteraturen, særlig til oppstilling, mens som også er en inngang til gjenfinning i katalogene. ISBN-nummeret er viktig for all bibliotekvirksomhet og for bokhandelen for å få presis identifisering av utgaver, men det sier ingen verdens ting om bokas innhold. ISBN inneholder bare koder for nasjonalitet, ev. verdensspråk, forlag, et løpe-/produksjonsnummer for den enkelte boka, pluss noen kontrollsiffer.

Eller for å si det med Knut Hegna, i hans utmerka bok Forskningsbiblioteket –
fra kortkatalog til Twitter (pdf-fil, side 14): «Det fins en ISBN-indeks. Det skulle være unødvendig å si noe mer om den. Bortsett fra at man ved hjelp av indeksen faktisk kan bla seg igjennom et forlags utgivelser i nummerrekkefølge!»

Som vi sa sist, fins det mange og tildels veldig fantasifulle måter å organisere ei boksamling på, men ISBN bidrar i liten grad til oversikt.

Men det skal sies at Jean-Paul Sartres hovedperson i romanen «Kvalmen», historikeren Rouquentin, trolig ville hatt sympati med en sånn organisering. Omtrent som han har med mannen han treffer jevnlig på biblioteket, som leser forfatterne fra A til Å. Han søker rett og slett «opplysning etter alfabetet».

En ikke helt ubetydelig nedtur blir det riktignok når de nærmer seg slutten på hver sine prosjekt, og meningsløysa overtar, som vel aldri før i verdenslitteraturen.

Og Ole Robert Sunde skal ha lest hele Encyclopædia Britannica løpende fra A til Z. Han har visstnok to forskjellige utgaver, men hvilke utgaver og om han har lest begge i alfabetisk rekkefølge, skal ikke sies (leksikonets første utgave hadde 3 bind (1768) mens den siste trykte hadde 32 bind (2010)).

2 kommentarer to “Kulturministerens bibliotek – del 2”

  1. ISBN er meget nyttig for å få oversikt over et forlags
    utgivelser. Dvs bare dersom man kan trunkere etter
    forlagsnummeret. Det kunne man i gode, gamle UBO:BOK, men det
    hører til sjeldenhetene i dagens systemer.

    Stiller man opp bøker etter ISBN (og deretter f.eks på forfatter)
    får man bøkene ordnet forlagsvis, slik det var i bokhandelen
    Foyles i London (ordningen der var vel forlag/tema)

  2. Ja, og sånn det var på «Eldo» i Torggata i Oslo, men det ble vel slutt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: