Meråpent – Pluss!?

Trenger meråpne bibliotek være så uberørte av menneskehånd, for ikke å si -ånd? Er det ikke mulig å supplere automatene og balansere effektivitetskravet med noen tjenester med i alle fall et snev av levende kompetanse? For sånne hybride tjenester fins jo. Eller fantes.

Dette slår oss etter å ha lest en artikkel i siste nummer av Norsk medietidsskrift – nr. 4/2018: Digitalisering : Modernitetens flyttebyrå av Lene Pettersen:

Folkebibliotek over hele verden innfører nå i relativt stor stil meråpent/ubetjent bibliotek, i tillegg til eller istedenfor åpent/betjent (helt ubetjent fins faktisk en del steder i UK og ett sted i Finland, har vi registrert).

Og vi har nå lært oss alle argumentene for meråpent: Det skal være en utvida mulighet for dem åpningstidene passer dårlig for og et tilbud for folk som trenger et sted å studere og jobbe seint og tidlig og i relativ fred. Og meråpent kan sikre fortsatt liv i en nedleggingstrua filial.

Og vi kjenner ulempene; at de yngste ikke får adgang med eget kort og at mange eldre og enkelte andre føler seg utrygge og slutter å bruke biblioteket når det ikke er betjening til stede.

Pluss risikoen på lang sikt; at politikere kan synes dette er så billig, og bra nok, så meråpent kan erstatte bibliotekarer og ansatte i økende omfang.

Men automatisering, robotisering og kunstig intelligens har flere ulemper. Lene Pettersen skriver blant annet:

«Til tross for at digitalisering forenkler mye for mange ved for eksempel ikke å måtte stå fysisk i kø for å levere selvangivelsen, er det også mulige uintenderte aspekter ved digitalisering som kan være mindre heldige for samfunnsborgerne og samfunnet vårt. … Har de uformelle høflighetsfrasene fra kassadama, småpraten med fastlegen, samtalen med den NAV-ansatte om vår situasjon som arbeidsledig eller møtet med politibetjenten når vi melder lommeboka stjålet, noen betydning utover at vi får utført de bestemte oppgavene eller tjenestene?»

Og videre:

«I digitaliseringsdebatten diskuteres det sjelden hvilke potensielle uintenderte konsekvenser og implikasjoner det kan ha for samfunnsborgerne at vi ikke lenger trenger å befinne oss i de fysiske kontekstene som vi i industrisamfunnet kalte banken, platebutikken, kinosalen, matbutikken eller aviskiosken for å selge eller kjøpe varer, eller tilby eller benytte tjenester. … Avslutningsvis oppfordres det til å utvikle digitale tjenester med funksjonalitet som stimulerer vårt menneskelige behov for sosial tilknytning.»

En sånn tjeneste kunne vært den virtuelle referansetjenesten Biblioteksvar (lenka er til en kopi på Internet Archive). Denne fantes i Norge i nesten ti år, først som prosjekt, faktisk to; ett i Vestfold og ett i Oslo, og så som én nasjonal tjeneste, inntil 2012 da Nasjonalbiblioteket kutta støtta til administrasjon. Svartjenesten ble utført av ca 250 bibliotekarer på dugnadsbasis, nærmere bestemt ble de fristilt til dette noen timer i måneden av arbeidsgiverne sine, de rundt 60 biblioteka som deltok.

Mange savna denne tjenesten. Men ikke mange nok. Argumentet for nedlegging var at bruken gikk ned. Men det var før det hadde vært råd til noen skikkelig markedsføring.

Vi (undertegna var med hele veien, som konsulent) starta opp omtrent samtidig i alle de nordiske landa. Og der fins tjenestene fortsatt: Den danske Biblioteksvagten.dk, den svenske Bibblan svarar og den finske Fråga bibliotekarien.

Kunne ikke denne typen tjeneste ha en berettigelse i tillegg nå, når meråpne bibliotek slår om seg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: