95-96 % av forskinga no i gratis digitale «skuggebibliotek»

Skuggebiblioteka har sjølvsagt «mirrors» for å stå imot åtak frå tidsskrifta o.a.

Denne høge prosenten er innan medisin. Tala er ikkje så skyhøge for t.d. humaniora, som er meir bokbasert. Det handlar også om bøker, men mest om artiklar kopierte frå alle dei store og mindre tidsskrifta. Dette ifølgje svenske Biblioteksbladet nyleg, der Zakayo Kjellström, doktorgradskandidat på dette feltet, uttaler seg ope og positivt om fenomenet. Og utan at kommentarfeltet er blitt fullt av fordømmingar og åtvaringar, slik det var for ikkje lenge sidan.

Dei har fått langsiktige konkurrentar, ikkje berre dei sinnsjukt dyre tidsskrifta, men også statlege Plan S og vanleg Open Access. Likevel, seier Kjellström: «… utvecklingen mot öppen vetenskap kommer att framskrida långsamt, utan att konkurrera ut skuggbiblioteken. Någon laglig, Spotify-liknande modell för forskningslitteratur tror han inte på. – De som skapar och administrerar skuggbiblioteken vill inte vara lagliga. Det finns inget intresse av att bli erkänd av någon stat eller lagliga ramverk. Vad det finns intresse för är att sprida vad man anser tillhör allmänheten … Man upplever att forskningen kommodifieras; att den säljs och köps på ett sätt som inte är gynnsamt om vetenskapen ska fortskrida som den borde göra. Kostnaden för den kan ibland vara absurd, inte bara för privatpersoner och enskilda institutioner, utan också mer generellt för det globala syd».

Og i tillegg: «Viktigare är nog tjänsternas användarvänlighet. De är mycket mer effektiva och lättmanövrerade än vetenskapliga databaser och universitetskataloger. Även rätt effektiva system är krångliga: institutionella inloggningar, proxyservrar. Om jag kan ladda ner en artikel med endast ett klick, i stället för femton, kommer jag att göra det».

For tre år sidan intervjua vi på bloggen Alexandra Elbakyan, initiativtakaren til skuggebiblioteket Sci-Hub. I dag er særleg Anna’s Archive i fokus, som fangar opp Sci-Hub og fleire av dei andre «piratane». I februar skreiv vi om suksessen, men også trugsmåla mot det meir opne Internet Archive.

Internet Archive: Bibliotek taper – igjen

2. februar var kulturhovudsaka i Klassekampen halvannan side negativ omtale av Internet Archive (IA), det private, ikkje-kommersielle biblioteket som låner ut skanna bøker på nett. Dei er saksøkte av fire digre forlag i USA, og no vurderer norske forlag å hengje seg på, får vi vite, godt hjelpt av venstresidas dagsavis.

Men kor lurt er dette i ei tid då den internasjonale underhaldningsbransjen digitaliserer og kommersialiserer stadig fleire medieformar? Og då politikarar overser eller ofte tynar bibliotektilbodet? Kvifor ikkje opne for drøfting av andre modellar enn den 300 år gamle copyrighten?

Avisa har vald å ikkje intervjue folk med andre synspunkt, i til dømes copyleft-miljø. Og heller ikkje bibliotekaktivistar. Vi får vite at nasjonalbibliotekar Sira Myhre «synes ikke noe om» det IA står for. Mens Kim Tallerås ved ABI/Oslo Met får forklare litt om rettssaka (endå eit problem her er at det ikkje blir forklart at «fair use» er USA-juss og irrelevant i Noreg).

Oppslaget har i ettertid verken fått oppfølging eller skapt debatt, noko som er sjeldan for prioriterte saker om kultur i denne avisa. Heller ikkje ein kortversjon av denne teksten fekk plass på debattsidene. Derfor ei utdjuping her:

Les mer «Internet Archive: Bibliotek taper – igjen»

Kronargumentet for papirboka

Debattane går høge for og imot skjerm eller papir. Pedagogar kranglar seg imellom, og det same gjer vel psykologar og augelegar med fleire. Men no slår i alle fall ein fersk analyse fast at elektroniske tekstar taper kapitalt for dei trykte på éitt felt: Overvåking av lesaren. Navigating Risk in Vendor Data Privacy Practices: An Analysis of Elsevier’s ScienceDirect heiter rapporten, og her eit utdrag frå konklusjonen (mi omsetting):

«ScienceDirect [er] eit døme på eit produkt med ein personvernpraksis som er i direkte konflikt med bibliotekas standardar og retningslinjer for personvern. … Personvernerklæringa og U.S. Consumer Privacy Notice gir ein oversikt over korleis personopplysningar – medrekna åtferdsdata – blir samla inn og brukt til målretta marknadsføring og reklame, og korleis dei blir utleverte til tilknytte verksemder og partnarar i Elsevier, RELX og andre utanfor morverksemda».

PS: Bibliotekbruk av trykte bøker o.l. er likevel ikkje heilt trygt. Dette ifølgje ei gransking eg har gjort og til no funne sju forfattarar som let som om biblioteketikkens retningslinjer for personvern ikkje finst.

Bibliotek og opphavsrett – lys i tunnelen?

Utan verken første- eller n’tehands kunnskap om US-amerikansk styringsverk og juridiske prosessar, tar eg sjansen på å dele dette frå Stillehavskysten: San Francisco Board of Supervisors, som ser ut til å ha mykje makt i denne byen, har einstemmig gått inn for eit lovforslag som vil gjere verksemda til Internet Archive lovleg. Pluss tilsvarande som andre bibliotek står for. Internet Archive skreiv sjølv om dette i april.

Internet Archive inneheld blant anna Wayback Machine med arkiverte kopiar av utruleg mange nettstader frå 1996 og frametter, arkiverte lydband, dataprogram og filmar osv., som anten er opphavsrettsleg beskytta eller har ein Creative Commons-lisens. Dei samlar også digitaliserte bøker frå ei rekke bibliotek verda rundt. Men bokbransjegigiantane i USA ønskjer å knekke IA gjennom ei omfattande rettssak der dei påstår at tenesta er rein piratverksemd.

Men lovforslaget var i alle fall ikkje skrota enno i oktober, for då blei politikaren som gikk i spissen for forslaget, utnemnd til IA-helt for 2023.

På bloggen har vi skrive mykje om IA gjennom fleire år. Og bruker Wayback Machine titt og ofte. Til dømes 5. desember då eg skreiv om skillingsvise-tenesta til Gunnerusbiblioteket i Trondheim. På WM fann eg at tenesta i alle fall hadde vore på nett sidan 27. januar i år. Då var nettstaden lasta ned første gong.

Skillingsvisdom på Gunnerus

Kor mange spørsmål kjem ikkje på bibliotekar-lister og -forum av typen: «Ein lånar ønskjer teksten til ei vise som startar slik: ….». Om du ikkje finn det på DuckDuckGo eller andre søkemotorar, på nb.no eller diktregisteret på Kongsberg (eg trudde det var på Elverum?), har det no kome eit «nytt» alternativ: nettstaden «Skillingsvisene i Norge«, utarbeidd av Gunnerusbiblioteket ved NTNU.

Her er det søk på førstelinje, tittel, forfattar, stad, år osv. og på emneord, sjå emneordskya. Dei eldste er transkriberte og søkbare på heile tekstane, også i dei vanlege søkemotorane.

Interessant for oss i dag: Arbeidaragitatoren Carl Johan Michelsen sin tekst «I Anledning af en Nordmands og en Jødes Samtale». Direkte inspirert av Henrik Wergeland sin kamp for å oppheve jødeforbodet i Grunnlova. Det er elles p.t. 37 treff på emneordet Etnisitet.

Sjå også Gerd Karin Omdal sin omtale av Michelsen og denne tidlege antirasistiske norske teksten (side 406 ff).

Trettebergstuen har «svart»

Kulturministeren svarte i går på det skriftlege spørsmålet på Stortinget om ho vil «foreta seg noe for å sørge for at tilgangen til Nasjonalbibliotekets nettbibliotek «bokhylla» ikke blir kraftig redusert?». Og Forskerforum er først ute med nyheita. Men ingenting nytt kjem fram i høve til det statssekretæren sa til Klassekampen fredag. Og nasjonalbibliotekaren blir på ny sitert på at han «ikke kan forholde seg til revidert budsjett før det kommer».

Meir interessant på Forskerforum er at dei publiserer innlegget frå Klassekampen av Arne Skivenes, tidlegare byarkivar i Bergen: «Det dreier seg om ødeleggelser i kunnskapstilgang for hele nasjonen». Han drøftar blant anna signalet om «kassering» av dei 100 000 titlane i basen som «ikke er etterspurt eller lite brukt»: «Ikke start med å kutte marginallitteraturen fra tilbudet. Start med å kutte digitalt det som enkelt lar seg fremskaffe analogt: det mange har fra før, som er trykt i store opplag, finnes på antikvariater og loppemarked» (vår utheving).

Utan å framheve meg sjølv, må eg melde at tre dugnadsbaserte bokprosjekt av lokalhistorisk karakter som eg har vore med på dei siste par åra, ikkje ville blitt noko av utan omfattande søk i Bokhylla.no, både i bøkene, tidsskrifta og avisene. I til dømes denne årboka frå Østfold Mållag ville dei over femti sidene ikkje blitt realiserte om den nærmast bortgløymde autodidakte multi-kulturberaren Kristian Strømshaug (1921 – 2004). Her fekk vi utført viktig lokalhistorisk «grunnforsking» på materiale frå Strømshaug si side når det gjeld folkeminne og målføre, byggeskikk og utforming av gardstun og om kunstsnekring og lafting, som neppe har generert mange fleire klikk gjennom Bokhyllas historie.

– Alle vil redde Bokhylla

Klikk og sjå stortingspolitiske kjenseutbrot

Dette er hovudoverskrifta på kultursidene i Klassekampen i dag. Men dei jublande (?) stortingspolitikarane på fotoet har ikkje stort meir å seie enn at Bokhylla.no internt på NB må prioriterast høgare.

Silje Hjemdal, Frp, «forventer selvsagt at dette vurderes før alt annet». Høgres Tage Pettersen «ber ikke om at kulturministeren skal gi biblioteket mer penger» og viser til det skriftlege spørsmålet sitt til Trettebergstuen. Hege Bae Nyholt frå Raudt «har full forståelse for at de velger å holde på sine ansatte. Problemet er at den økonomiske ramma er for trang».

Så svarer heller ikkje statssekretær Aunan Bohmann (AP) meir enn at revidert nasjonalbudsjett vil «hensynta en økt pris- og lønnsjustering. … Bokhylla er en bra ordning, og vi håper Nasjonalbiblioteket klarer å unngå for store kutt i avtalen».

Avisa har dette også på leiarplass, der vi i tillegg blir minna på Entra-eigarskapen til NB-bygget i Oslo, som igjen er eigd av blant anna Citibank, J.P. Morgan og Goldman Sachs (mens den største deleigaren er svensk, noko vi sette i ein større bibliotekhistorisk samanheng i 2019!).

Og i eit lesarinnlegg skriv Arne Skivenes, tidlegare byarkivar i Bergen: Det måtte jo skje! Han stadfestar blant anna lokale bibliotekarhaldningar av typen «Det finnes jo digitalt hos NB, da kan vi kassere vårt eksemplar». Jamfør utdjupinga vår her om dagen om risikoen for store følgjefeil av denne digitaliseringsnaiviteten.

>> Nytt 13. oktober: Desse protestane må ha virka! Her kjem kunngjering om ny avtale om «Bokhylla», der nedslagsfeltet er utvida med fem år. Men framleis med fleire usikre element.

PS 1: I andre riksmedium er saka nemnd berre i Nettavisen, Nationen og Vårt Land, basert på korte NTB- og NPK-meldingar.

PS 2: I denne prosessen har no alle kanalar, pluss stortingspolitikarane og Kopinors Slettholm og NB-sjefen sjølv, og ein drøss store og små lokale bibliotek, brukt det tidlegare, gjennom fleire år innarbeidde namnet Bokhylla.no istaden for Nettbiblioteket. Så gjer vi det her på bloggen også. Og NB bør vurdere å revurdere si eiga namnevurdering.

Digital opphavsrett anno 2023

Internet Archive innbyr 20. april til seminar om dette. IA-grunnleggjar Brewster Kahle skal snakke med forfattar og jussprofessor Jessica Litman om «opphavsrettslover som er utforma av advokatar og lobbyistane deira» – gir dei «verkeleg … meining for dei aller fleste av oss? Bør kvar samhandling mellom vanlege forbrukarar og opphavrettsleg verna verk vere avgrensa gjennom lovgiving? Er det praktisk muleg å handheve slike lover, eller å vente at forbrukarane skal følgje dei? Kva for verknadar har slike lover på informasjonsutvekslinga i eit fritt samfunn?»

Boka til Litman, Digital Copyright, ligg sjølvsagt fritt tilgjengeleg på nettet.

Her heime såg vi nyleg korleis forlagslobbyen effektivt jaga den sosialdemokratiske kulturministeren Trettebergstuen vekk frå lovnaden i august om at «det innføres en leveringsplikt til folkebibliotekene», til det diametralt motsette: «I lys av innspillene som har kommet inn i høringsrunden, opprettholder departementet ikke forslaget om å omfatte bibliotekene i leveringsplikten i lovforslaget § 7».

Forgjengaren hennar, Trine Skei Grande (V), var i si tid like skråsikker på at lydbokutfordringane til biblioteka kunne løysast politisk. Ho er vel grundig ute av politikken no, men vi ventar sjølvsagt at det ofte svært fridomselskande partiet hennar tar saka fatt i stortingsdebatten om boklova.

«Hvorfor håndterer ikke Bibliotek24 norske ebøker og lydbøker?»

Slike som desse kan biblioteka framleis rå over …

Underteikna har eit par år no hatt forventingar, og spreidd desse vidare her på bloggen, til eit innkjøpssamarbeid som eg trudde skulle sikre betre vilkår for e-innhald til biblioteka. Digin var prosjektnamnet, mens no heiter det Bibliotek24. Og lanseringa skjer i morgon, 12. april.

Eg siterte til dømes i september 2021 frå ei undersøking Digin gjennomførte: 

«Omtrent hvert femte bibliotek oppga at de ikke tilbyr digitale innholdstjenester. Over halvparten av disse oppga tid og økonomi som hovedgrunner til dette. 5 prosent av de besvarende bibliotek mente lånernes behov ble dekket med den fysiske samlingen og gjennom BookBites/Allbok».

Eg trudde i min naivitet at mykje av vitsen var at dei nemnde, i stor grad leverandørstyrte e-bok og lydboktenestene skulle erstattast med noko nytt og betre.

Men slik er det ikkje. For i dag finn vi sanninga under overskrifta Hvorfor håndterer ikke Bibliotek24 norske ebøker og lydbøker?

Lydbøker i bilen på ferie!, heiter det i ei oppsummering frå eit innspel-seminar for bibliotektilsette no i januar. Men, altså …

Dei skriv at dei vel «å fokusere på en modell for Bibliotek24 som i størst mulig grad skal sikre en trygg overgang fra prosjekt til drift, fremfor å gripe over alt annet som med fordel kunne vært samlet i et nasjonalt konsortium. Dette kan endres underveis i prosjektet, dersom forutsetningene for overgangen fra prosjekt til drift endres». Så eg må berre be om orsaking for å ha spreidd eit grunnlaust håp om at biblioteka sjølve, ikkje forlaga, skal avgjere kva dei skal låne ut.

PS 1: No skal det seiast at kulturministeren konsekvent har valt forlagas side og ikkje gjort det lettara verken for det enkelte biblioteket eller for innkjøpssamarbeid som Bibliotek24. Eller for brukarane.

PS2: Det e-innhaldet Bibliotek24 faktisk vil formidle, er viktig nok.

Ny, redusert normal for bibliotekbruk

Med marssola i ryggen kan framtida sjå lysare ut for telefonkioskutlån enn for bibliotek

Vi blogga 6. mars om at Det s kj ør e Nettbiblioteket er ein realitet, altså om følgjene av dei 20 millionar store kutta i NB-delen av statsbudsjettet. Då var det få detaljar om fjerninga av kvar tredje digitaliserte bok, men no har nettstaden Kontekst.no intervjua assisterande nasjonalbibliotekar Roger Jøsevold om dette, og han «trøyster» oss med at «De bøkene som gjøres utilgjengelig for lesing hjemmefra er de som er minst brukt. Bøkene vil fremdeles komme opp når de gir treff i søket, men for å få lesetilgang må man enten søke om begrenset tilgang til forskning eller dokumentasjon eller oppsøke Nasjonalbiblioteket».

Trur vi regjeringa vil plusse på så det monnar i revidert nasjonalbudsjett i mai? (trygg er slett ikkje Sira Myhre i intervjuet i Forskerforum). Trur vi ei sannsynleg ny Erna-regjering til hausten, med FrP-støtte, vil gjere det?

Jo før, jo heller må folkebiblioteka meir aktivt marknadsføre og hjelpe folk å søke NB om 8 timars «begrenset tilgang til forskning eller dokumentasjon».

For to år sidan laga vi ei konkret, enkel skisse til plakat for nett, skjerm og vegg.

Hitler på utlånstoppen i Oslo i 1935

Klikk og sjå teksten. Teikning av Josef Čapek, Public Domain.

Kva gjer ein bibliotekbloggar ein søndag ettermiddag i februar når hopprennet er slutt (der vinnaren vel(?) har fleire litterære gen enn nokon annan i sportsverda)? Jo, til dømes gjer bloggaren nokre mållause søk på nb.no, det norske Nasjonalbiblioteket sin store base med digialisert materiale av ulike slag. Og oppdagar blant anna at av dei p.t. 49 584 digitaliserte radioprogramma er det treff på «bibliotek» i 128 av dei. «Deichmanske bibliotek (Oslo) 150 år. Intervjuer med avdelingsbibliotekarene» er eit innslag på snautt 13 minutt som stod på programmet 12. januar 1935. Her kan vi mellom skraping og susing høyre stemma til sjefsbibliotekar Arne Arnesen (kjend for fleire generasjonar bibliotekarar for sin norske versjon av Deweys Klassifikasjon). Og når utlånssjef Alf C. Melhus (etter 5 minutt og 50) blir spurd om den mest populære faglitteraturen, får vi det saklege svaret at «efter reserveringene å dømme skal det visst være Hitlers Mein Kampf».

Just like that. Men det ville vore feil å ikkje ha boka, slik det også er i dag. Og på den tida var «Innen Høyre … folk mer positive til Adolf Hitler enn til Vidkun Quisling og NS», jf. Trond Nordby i Norgeshistorie.no. Og blant anna «Aftenposten sviktet da avisen gjennom mesteparten av 1930-årene av redsel for kommunismen gikk langt i å forstå og forsvare det som skjedde i Adolf Hitlers Tyskland», jf redaktør Trine Eilertsen 3.10. 2019.

Ei anna oppdaging denne søndagen er at ein kan søkje og få treff på ord i tekstane også i dei over 29 000 dokumenta i den digitaliserte brev- og manussamlinga. Så handskriftene er altså OCR-lesne, så godt det lar seg gjere i 2023. Her fann eg 9 treff på «Moss». Henrik Ibsen sitt brev til Suzanna 22.9.1895 er, som alltid frå den mannen, svært lett å tyde, mens Edvard Munchs brev til Harry Fett er verre. Men breva er altså OCR-lesne, så berre last ned uleselege brev og tekstar (den lille nedoverpila oppe til høgre), merk innhaldet og lim det inn i ein tekstbehandlar. Slik får ein til dømes vite litt om Munch sitt opphald i Gøteborg i 1933, blant anna at han der «Så og talte ikke med noget menneske i 14 dage. Sligt hjælper og jeg håber det skal bli folk af mig tilslut». 

Balansen i opphavsretten i fare

Vi blogga om dette i juli: Alvorleg åtak på digital bibliotekverksemd. No kan ein følgje med på bloggen til Kathleen McCook for å bli orientert om utviklinga. I natt (norsk tid) skreiv ho om at rettsprosessen er i gang mellom Internet Archive og fire av dei største forleggjarane i USA.

Kort fortalt: IA har skanna bøker og «låner» dei ut digitalt etter «eksemplarmodellen», éitt «eksemplar» per lånar til kvar tid (på same måte som papirbøker – og som dei kommersielle lyd- og e-bøkene i norske folkebibliotek). Dette starta dei med under koronaen som eit naudtiltak då dei fleste biblioteka var stengde. Men om forlaga vinn saka, tenesta blir stengd og Internet Archive blir dømd til store erstatningar, betyr det ikkje at den gjeldande US-amerikanske opphavsretten er sikra, men at grensene er flytta. Electronic Frontier Foundation (EFF), tilsvarande vårt EFN, skriv: «The publishers are not seeking protection from harm to their existing rights. They are seeking a new right foreign to American copyright law: the right to control how libraries may lend the books they own».

Dette kan få dramatiske følgjer. I den noverande overgangsperioden mellom papir og digitalt kan ein slik dom vere eit startsignal for å …

Les mer «Balansen i opphavsretten i fare»

Apropos forhandlingar om det digitale

Digitalt bibliotekinnhald anno 1977. Les meir i American Libraries nr. 10/2015, side 51.

Etter forslaget i førre veke om ny boklov er det ikkje berre spenning om høyringsrunden og den endelege lova, men også om departementet og lovgjevarane i den varsla forskrifta til lova vil presentere «ei minimumsløysing» (sitat NBF-leiaren) for forhandlingane, altså om pris osv., mellom biblioteka og forlaga (sjølv har vi ikkje tru på at forskrifta kjem til å innehalde slike føringar).

Uavhengig av dette, som vil ta ein del tid, annonserer no Digin at «det nærmer seg forhandlinger». Forhandlingane vil skje på vegner av konsortiet Bibliotek24, som omfattar alle fylkesbiblioteka og Deichman.

Kan det dei kjem fram til, som sjølvsagt må bli betre enn situasjonen i dag, påverke innhaldet i den komande forskrifta?

«Overordnet verdi» for Digin er å «Samle, styrke og effektivisere bibliotekenes digitale innholdstjenester for å sikre likere tilgang og bedre vilkår».

Alvorleg åtak på digital bibliotekverksemd

Dagens 70-årsjubilant, Per Petterson, har 41 bøker i Open Library. Pluss nokre radioinnslag. Klikk og kikk

I magasinet The Nation er det i dag ei større sak som opnar slik:

«I eit oppsiktsvekkjande innspel innlevert 7. juli i det pågåande søksmålet deira, skuldar fire gigantar innan forlagsverda (Hachette, Penguin Random House, HarperCollins og Wiley) Internet Archive for å stele, å utføre «storskala brot på opphavsretten» og å «[spreie] fulltekst digitale piratkopiar gratis.» Dette er ganske ville påstandar – spesielt med tanke på at Internet Archive’s Open Library opererer på dei tradisjonelle vilkåra som biblioteka i dette landet har følgt i fleire hundreår. Open Library låner ut bøker, som det eig, til éin låner om gangen, for ein fast periode – akkurat som alle andre bibliotek. Som alle andre offentlege bibliotek tar ikkje Open Library pengar for denne tenesta. Hovedskilnaden er at Open Library låner ut e-bøker på nett. Kvar e-bok blir skanna frå ein papirkopi, og papirkopien er lagra og sirkulerer ikkje; denne praksisen kallast Controlled Digital Lending, eller CDL».

Dette er ei sak også hos EFF (The Electronic Frontier Foundation) og sjølvsagt hos Internet Archive sjølve. Som også ber om økonomisk støtte for sitt eige forsvar. Denne bloggaren sende i alle fall 25 dalar.

Pandemien: Infosvikt til dei som trong det mest

For å kunne hente må du vite at tenesta finst

JoLis – Journal of Librarianship and Information Science – har no ein artikkel basert på ei spørjeundersøking til bibliotekleiarar og -tilsette i britiske folkebibliotek: Delivering services in the new normal: Recording the experiences of UK public library staff during the COVID-19 pandemic. Mykje er sikkert kjende tonar for norske og nordiske bibliotekarar. Vi merka oss særleg frustrasjonen med å ikkje nå fram til folk som manglar nettoppkopling eller har dårleg kunnskap om nettbruk. Korleis var dette hos oss? Vi omset her eit avsnitt frå artikkelen:

«Sjølv om dei leverte naudsynte fysiske og digitale tenester under nedstengingane, makta ikkje respondentane alltid å gjere kjent kva for tenester som var tilgjengelege for lånarane. Dette blei spesielt hemma på grunn av problem med brukarar som ikkje hadde tilgang til IKT-infrastruktur eller Internett. Dei fleste av respondentane oppgav at kontakt med lånarane blei gjort gjennom sosiale medium og e-post. Dette etterlet då ein heil del av innbyggjarane utan kontakt, spesielt dei som normalt set lita si til biblioteket for visse tenester, som eldre eller dei utan IKT-infrastruktur. Dette problemet framhevar det digitale skiljet som gjeld i Storbritannia. Trass i at Internett og anna IKT-tilgang har auka dei siste åra, er det framleis mange som ikkje har desse fasilitetane eller ikkje er i stand til å bruke dei effektivt. Dette er nøkkelpersonane som vil ha nytte av å vite om tenester som Klikk og hent og heimelevering. Respondentane understreka frustrasjonen over å ikkje vere i stand til å marknadsføre tenestene godt nok».