Bibliotekarfredag

GLAD i biblioteket

I dagens Klassekampen er det store fredagsintervjuet med Halfdan Wiik, mest kjend som initiativtakar til Besteforeldrenes klimaaksjon, men som ein engasjert kollega blant lesarane av denne bloggen. «I alle år» var han tilsett ved høgskolebiblioteket på Stord, men etter pensjoneringa er han ein to-dagar-i-veka-bibliotekar ved folkebiblioteket i Knarvik. Om dette seier han: «– Jeg liker det så godt! Og for meg er det noe nytt å arbeide i folkebibliotek. Man møter så mange ulike folk, det er et av de få stedene der folk føler at de kan komme innom med ethvert spørsmål. Andre steder må man levere et skjema».

Og på kultursidene figurerer forfattar og bibliotekar Lars Petter Sveen: Kritisk til avslag. «Han er aktuell med ei personlig bok om stamming – et problem forfatteren selv har bakset med i mange år. Det er begrenset med litteratur på norsk om stamming, … Det finnes nesten ikke bøker om stamming i norske biblioteker. De titlene jeg kjenner til, er Knut Faldbakkens kriminalroman «Stammeren» og ei fagbok om temaet».

Oppsnappa i veke 41

Britisk hjartevarme i biblioteka

SKRIVEDUGNAD for Kongressbiblioteket. Prosjektet heiter By The People og handlar om å tyde og taste inn handskrivne brev og dokument så dei kan bli søk- og lesbare for historikarar og andre interesserte. Arbeidet blir typisk konsentrert om avgrensa prosjekt, til dømes dei etterlatne dokumenta etter borgarretssaktivisten Rosa Parks.

BOKLOVA. Du kan påverke boklova, seier den nye redaktøren av Bok og bibliotek, Arne Olav Hageberg, på nettsida til bladet: «Innrettinga på boklova vil til dømes kunna påverka kva som er mogleg å få til framover når det gjeld formidling av lydbøker i bibliotek». Eit tema vi også har skrive ein god del om her på bloggen.

BIBLIOTEK = VARMESTOVE. Cilip, det britiske bibliotekdirektoratet, på eit vis, har laga ei rettleing for bibliotek når dei skal opne for bustadlause og andre som går i fare for å fryse. Fleire hundre tusen husstandar på øya vil måtte velje mellom «heating and eating», heiter det. For mange bibliotek er ikkje dette noko nytt, og rettleiinga inneheld «best practise» frå nokre av desse. Dette kan også bli ein realitet her i landet. Bibliotekaktivisten og twittraren @wylie_alan kommenterer ironisk: «Poor people who can’t afford to turn their heating on, sitting in Public Libraries that can’t afford to turn their heating on, run by Library Workers who can’t afford to turn their heating on is the new levelling up vibe».

NYTT DEBATTBIBLIOTEK PÅ KARL JOHAN. Uniforum skriv om at UiO «Åpner ny debattarena». Det handlar om det restaurerte Domus Bibliotheca på vestsida av Universitetsplassen i Oslo sentrum. Dei har fått seg skreddarsydde lokale for møteverksemd og skal der vidareføre debattserien «Ubehagelige samtaler». 

Wikipedia i dag: Lærestad for kjeldekritikk

Kjelde. Kritikklaus. Men her startar Mossevassdraget. Posisjon:
6637240.47 N. 605343.8 E

Kan vi stole på Wikipedia? er overskrifta på ei sak på Forskning.no denne veka. Svaret er både ja og nei. Dei intervjuar fem forskarar om artiklar om emne dei er ekspertar på, og karaktergivinga sprikar.

Men noko har skjedd over tid. Journalisten seier: «På begynnelsen av 2000-tallet, i forskning.nos første år, fikk vi ofte klager fra leserne om vi brukte Wikipedia som kilde i artiklene våre. Denne kritikken får vi aldri lenger. Nå blir nettleksikonet brukt som kilde i alle medier».

«- Det viktigste med Wikipedia er at det lærer folk kildekritikk». Han som seier dette er Morten Olsen Haugen, bibliotekar med lang fartstid, no seniorrådgivar i kultur hos Trøndelag fylkeskommune. Han held fram: «Før internett vurderte vi tekster etter hvem som hadde skrevet dem og hvor de var publisert. Når en professor skrev kronikk i Aftenposten, stolte vi på innholdet. Men vi leste et innlegg i Klassekampen av en person uten tittel annerledes, som et partsinnlegg. Vi stolte på offentlige utredninger, men var mer skeptiske til en bok fra Pax forlag. – På Wikipedia står alle disse tekstene sammen. Du må vurdere teksten etter at du har lest den».

Elles kan vi lære at i dag er Wikipedia størst: «I Norge har de 73 millioner sidevisninger hver måned. SNL har ti millioner. Norske Wikipedia har 600.000 artikler, mens SNL har 193.000».

Elles kom vi på ei sak i svenske Biblioteksbladet i februar: Beröringsskräcken för Wikipedia är obefogad. Her skriv Karolina Andersdotter liknande ting: «Är vi fortfarande fast i en hierarkisk idé om vem som äger (rätten att förmedla) kunskap? Vad är det som gör en expert?». Og ho har denne lenka til Researching with Wikipedia. Her finst det også ein på norsk bokmål.

Kudos! – ny og viktig, men selektiv

Berre statleg innhald i Kudos

Måndag 10. oktober er det lansering på Nasjonalbiblioteket av Kudos – «nettstedet som samler 17 000 kunnskapsdokumenter i offentlig sektor på ett sted» (18 502 står det på nettstaden i dag, 8.10., så her går det unna). Vidare: «Nettstedet skal gjøre det lettere for deg og andre å få tilgang til offentlig kunnskapsgrunnlag fra departementer og statlige virksomheter som blant annet evalueringer, utredninger, strategier og årsrapporter. Målet er at det skal legge til rette for bedre beslutninger og bedre styring, organisering og ledelse».

Namnevalet kan tyde på ei svært sjølvnøgd statsmakt. Så nøgd at ein kan mistenkje litt sjølvironi hos hen som fann på namnet. For det er nemleg ikkje, som ein kan få inntrykk av, ALT på éin stad. Kudos gir berre dei statlege svara. Og utan lokale kjelder og utan mot-informasjon og debatt får ein ikkje heile biletet. Men her kan eventuelt folkebiblioteket bidra.

Lat oss ta eit døme. Her ein statleg initiert konflikt som bloggaren kjenner godt til:

Les mer «Kudos! – ny og viktig, men selektiv»

«Alternativ» helse på biblioteket?

I Danmark går det no debatt i tidsskriftet Perspektiv om folkebiblioteka skal opne for flaumen av bøker som fremjer «alternative» behandlingsmåtar, preparat osv. Vel, saka er at danske bibliotek for lengst har opna slusene, jamfør fotoet til høgre som vi tok på Dokk1 i Århus i 2018.

Bakgrunnen er ein kronikk av ein bibliotekar i avisa Politiken. Han seier til Perspektiv:

«- Min kritik går på, at bibliotekerne i deres formål skal fremme oplysning, men at købe bøger om alternativ behandling fremmer ikke oplysning. Det er det modsatte. Når det handler om fagbøger, så går kvalitet på, om indholdet bygger på virkelighed eller ej. Der er selvfølgelig fagbøger om for eksempel politik og ideologi, hvor bibliotekerne skal have værkerne på hylderne, selvom det ikke er fakta, men holdninger. Men med fagbøger om sundhed og lægevidenskab er vi på naturvidenskabens grund, og der har vi stor viden om, hvordan kroppen er indrettet, hvorfor man bliver syg, og hvordan man kan blive helbredt». 

Kva er stoda i norske bibliotek? Her er det nærliggjande hausten 2022 å søkje på ein viss medaljongprodusent og sjå kor godt representert han er. I Biblioteksøk fann vi to titlar (der éin ser ut til å vere dobbelt oppført… sukk… Men med ulike ISBN, så då blir det kanskje dobbeltsukk?). Dei står med frå 0 til 21 eksemplar ute i biblioteka. Det er jo ikkje veldig mykje.

PS: Den siste tittelen, «Spirit Hacking Hacking : 4 datamanic emails …», på 9 sider, utan ISBN og med eit litt utradisjonelt forlag, har fått hylleplass berre i Stavanger. Eller handlar det kanskje om hacking av Biblioteksøk? (ironisk smilefjes).

Til innbyggjartorgs?

Frå Spydeberg i nye Indre Østfold kommune

Norsk Bibliotekforening har tatt utfordringa som blant anna blei reist på demokratiseminaret i Stavanger for eit år sidan: Er slaget om innbyggjartorget avlyst? Dei har publisert «en guide om utfordringer man bør se på når kommunen ønsker å samkjøre bibliotek og innbyggertorg/kommunal informasjonsformidling»: Veiledning for bibliotek og innbyggertorg.

Planlegging er viktig, heiter det, og til slutt kjem dei to viktigaste punkta, under overskrifta «Diskusjon»:

  • Innbyggertorg/kommunal informasjonsformidling er kommunens ansikt utad. Bibliotek skal være en uavhengig møteplass og en arena for debatt. Hvordan sikre bibliotekets frie rolle i en sammenslåingsprosess?  
  • Utfordrende kommuneøkonomi og bibliotekets portefølje utvides. Kan bibliotekets samfunnsoppdrag svekkes og biblioteket blir et fagområde «for alt»?

Dette er altså eit «partsinnlegg», og det blir spennande å sjå korleis det blir møtt ute i dei aktuelle kommunane, der den andre parten vil stå sterkt gjennom den nære tilknytinga til kommuneleiinga, rett og slett «kommunens ansikt utad», som NBF seier i rettleiinga. Og om det kjem til konflikt om dette, kor sterkt står biblioteklova og Nasjonalbiblioteket som lovas handhevar.

Her på bloggen har vi skrive mykje om dette, både i inn- og utland, under stikkordet Sørviskontor (som dei heitte for nokre år sidan). Det blir nok ikkje siste gongen.

Oppsnappa veke 40

Ukonverterte handskrivne katalogkort frå 1925. Takk til biblioteket i Gjerstad

KORTKATALOGAR i dronningriket: Slikt førekjem kanskje framleis også her i landet, men meir i det stille?: «Det er nu igen muligt at søge tilskud til retrokonvertering, metadatakonvertering og formatmæssig tilpasning af væsentlige danske kataloger og databaser. Der forventes afsat 2,6 millioner kroner til puljen i 2023».

MEDIENORGE kan bibliotekarar gjerne følgje med på. I bakgrunnen lurer Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiBergen. Oppslaga per 3. oktober 2022 handlar mest om aviser, men også nytt frå bokbransjen. Statistikk er viktig for dei, også bibliotekstatistikk saman med mykje om bokbransjen.

STALINS bibliotek og lesevanar. I Vagant nr 2 omtaler Johanne Elster Hanson boka Stalin’s Library: A Dictator and his Books av Geoffrey Roberts. Diktatoren var ein ivrig lesar med mange kommentarar i margane, men som verken «førte til mer humanitet eller militær klokskap». Paranoiaen hans retta seg ikkje berre mot politiske fiendar men «for eksempel «en vaskedame som gjør rent rommene, eller en bibliotekar som besøker leiligheten under dekke av å skulle sette i stand bøkene»». Han hadde eit eige klassifikasjonssystem for dei 25 000 bøkene i det tretti kvadratmeter store biblioteket. Der han også døydde.

Fenomenet BOKBAD. Dette vanlegaste norske ordet for «levande» forfattarintervju byggjer på NRK-serien Bokbadet frå scena Rockefeller i det tidlegare Torggata bad i Oslo (også påtenkt som nytt hovudbibliotek rundt 1988). NRK ønska i alle fall tidlegare å nekte bibliotek o.l. å bruke ordet om eigne arrangement, men om dei skulle gå til sak, kan ein no vise til artikkelen «Kultur og sundhed – et mangfoldigt felt»: «Askelepion-templet Epidauros fra ca. 500 f.Kr. … bestod af et idræts- og badeanlæg, en koncertsal, et bibliotek, en festsal samt et stort amfiteater. Med denne holistiske tilgang kunne man som en del af et behandlingsophold få stimuleret sanserne ved at lytte til musik, ved at bade og udøve fysiske aktiviteter, ved at læse litteratur og opleve teater og ved at betragte udsmykningen på bygningerne».

Nokre e-bokbetraktningar

Den svenske Bokmessan er over, med blant anna ein debatt om «hur vi ser till att biblioteken kan använda den digitala backlisten för att fullgöra sitt uppdrag». Altså ikkje berre det nyaste nye. Noreg er nemnd i denne samanhengen, og nærmast som «best i klassen»: «[man har] i Norge avtalat med samtliga förlag gällande backlist-böcker fram till år 2000». Hurra!?

Nei, norske forlag kjem då nesten ikkje med e-bokutgåver av anna enn krim, «løkkeskriftbøker» og relativt populære titlar frå dei siste 15-20 åra. Vi har sett litt på dette:

Her søk i Bookbites på dei Brageprisnominerte for skjønnlitteratur for vaksne i 1997 og -98, altså dei siste åra før det første gjennomslaget til e-boka (titlar i alt er tatt frå Wikipedia):

Brit Bildøen 9 av 14 / Kjartan Fløgstad 6 av 49 / Hans Herbjørnsrud 3 av 9 / Liv Køltzow 11 av 14 / Sissel Lie 3 av 18 / Geir Pollen 9 av 14.

Og så nokre frå den førre generasjonen, nemleg vinnarane av Riksmålsprisen frå 1960 til -65: André Bjerke 0 av 31 / Solveig Christow 0 av 34 / Odd Eidem 0 av 33 / Gunnar Bull Gundersen 0 av 23.

Og heller ikkje av nyare bøker finst det mykje digitalt, jamfør den norske Bransjestatistikken for 2021 (pdf, side 15): «Innenfor allmennlitteraturen er sakprosa i liten grad på digitale flater, mens skjønnlitteratur samlet er på 32% og barne- og ungdomslitteratur er på 26%».

Så må vel svenskane sin påstand handle om Nasjonalbiblioteket si digitalisering og fri bruk? Men éin ting er at …

Les mer «Nokre e-bokbetraktningar»

On The Multifaceted Crisis of IFLA

Mikael Böök, the author of this text, here speaking at the IFLA meeting on library publishing in Oslo, 2020

By Mikael Böök, Isnäs, Finland

On 4 March this year, IFLA’s Governing Board decided to terminate the organisation’s contract with its Secretary General, Gerald Leitner. The decision was prompted by complaints from staff at IFLA’s  headquarters in The Hague. Exactly what the complaints were about we do not know, but the Governing Board has stated that it could no longer have confidence in Leitner’s leadership style. There has been rumors  of excessive hotel bills and harassment of staff, for example, but the Board has refused to go into details for legal reasons as the matter of Leitner’s dismissal is due to be heard by a Dutch court (at the earliest) in October 2022.

Leitner assumed the post of Secretary General of IFLA in June 2016 and was responsible for IFLA’s strategic and operational management and financial administration. His contribution to the development of the Library Federation has without doubt been significant. In 2017, Leitner initiated IFLA’s Global Vision project, which took the form of an online survey in 216 countries and was called «a conversation across the global library field». The aim of the project was to develop a shared strategic vision for the world’s librarians and libraries. This resulted in the strategy document «IFLA Strategy 2019-2024» (available for download here in 15 different languages.)

Already from the above brief description, anyone could conclude that IFLA is currently going through a crisis. How deep is the crisis?  Obviously,  the answer  will depend on the degree of  the observer’s loyalty  to the Governing Board of the organisation. But then it is not just a question of whether the Board did right or wrong in dismissing Leitner. Leitner’s management alone …

Les mer «On The Multifaceted Crisis of IFLA»

Katie Paterson – ei veke igjen

På Jeløya viser dei blant anna ein ca. 15 minutts film med Paterson og Atwood og fleire av forfattarane på skautur

5. oktober er siste dag av utstillinga hennar, Evergreen, på Galleri F15 på Jeløya i Moss.

Kor las du om henne sist? Kanskje her på bloggen for tre veker sidan i samband med det kjende verket hennar i Oslomarka og på Deichman, The Furure Library – Framtids- biblioteket.

Meir bibliotekhistorie digitalisert på nb.no

Blant anna i mangel av eit samla nasjonalt bibliotekhistorieverk og eit bibliotekmuseum er det viktig at det bibliotekfaglege og -politiske stoffet blir digitalisert og gratis tilgjengeleg. Derfor er 29. september ein aldri så liten merkedag når Nasjonalbiblioteket i dag annonserer at Norsk Bibliotekforening sitt tidsskrift Bibliotekforum ligg les- og søkbart på nb.no.

Tidsskriftet var i drift i 19 år, frå 1995 til 2014. Forgjengaren, meldingsbladet Internkontakt (1976 – 95), bør bli neste prosjekt.

Vi ser at også salige Kommunale bibliotekarbeideres forening sitt tidsskrift Kontakten er digitalisert, rett nok berre fire årgangar. Dei ligg ikkje ope tilgjengeleg, men desse kan det då ikkje vere grunn til å halde innelåst? Tidsskriftet blei utgitt mellom 1960 og 1988. Fortsettaren, med namnet CasaNova (!), finn vi heller ikkje (PS: Med denne grunngjevinga vann underteikna i 1988 konkurransen om eit meir spenstig og mindre vanleg tidsskriftnamn enn Kontakten).

«Kampen om tiden»

«- Går mot storseier for fagbevegelsen», heiter det i Fri Fagbevegelse: «Nå kan retten til heltid bli lovfestet. Jobber du ufrivillig deltid? Snart blir det svært vanskelig for arbeidsgiverne å spekulere i små stillingsbrøker, fastslår Trine Lise Sundnes (Ap)».

Dei slår fast at «deltidsarbeid er eit problem» i sektorane «helse- og omsorg, i varehandelen, for hotell- og restaurantansatte og i utdanningssektoren». Men kva med bibliotek?

Om du klikker på «Rådata» i bibliotekstatistikken får du fram at folkebiblioteka i 2021 hadde 2463 tilsette som til saman berre utførte 1837 årsverk. Det blir gjennomsnittleg 0,74 prosent stilling per hovud. 68 av 356 kommunar har under éi stilling ved biblioteket, det blir kvar femte kommune! Men det kan vere endå verre, for vi har ikkje tatt med dei 10 som av ein eller annan grunn er oppførte med 0. Vi kunne ha sett på kor mange tilsette det er i kvar av dei 68 + 10 kommunane, men det finst grenser på ein sein onsdagskveld.

Søk på «bibliotek» i ledige stillingar på Finn.no i dag, 28. september 2022, viser at 9 av 79 er deltids.

Så dette kan bli meir enn spennande. Det kjem vel snart noko frå dei aktuelle fagforbunda.

Den kriminelle kriminallitteraturen – igjen!

Bloggaren er slett ingen systematisk krimlesar på leit etter brot på den bibliotekariale teieplikta, men med ujamne mellomrom berre spring det ein i augo meir eller mindre alvorlege overtramp. For eit år sidan måtte vi ta fatt Hans Olav Lahlum for politietterforskar-snoking i lånarregister på Deichman i «Sporvekslingsmordet». Men noko han ringde oss og svarte godt på, men med urovekkjande referanse til non-fiktive bibliotekarar ved same institusjon. Men tidlegare har vi tatt på fersken blant anna Ian Rankin, Roslund og Hellström og Alexander McCall Smith med liknande «løysingar» på krimgåtene sine. Vi ventar framleis på telefoniske forklaringar frå dei.

Og i førre veke kom vi til å lese band 2, Drømmeløs (2012), i Jørgen Brekke sin serie om den trondhjemske politietterforskaren Odd Singsaker. Bok nummer 1, Nådens omkrets (2011) las vi sjølvsagt straks ho kom, ho var jo lansert som eit mordet-i-biblioteket-mysterium, og ikkje i kva som helst bibliotek, men sjølvaste Gunneriusbiblioteket, landets første offentlege bibliotek. Mordofferet var ein bibliotekar, men ein annan bibliotekar, Siri Holm, har ei meir varig rolle. Ho framtrer som det diametrale motstykket til Dag Solstads velkjende bibliotekar, T. Singer! Siri Holm er nemleg …

Les mer «Den kriminelle kriminallitteraturen – igjen!»

Arkitekten som angra. Eller kva er eit bibliotek i 2022?

Ein høgst uvanleg arkitektonisk sjølvkritikk var å lese denne veka i svenske Biblioteksbladet. Der vedgår dei velrenommerte arkitektane bak det berre eitt år gamle hovudbiblioteket i Örebro at dei «inte [är] entydigt förtjusta i slutresultatet». Og i overskrifta står det at arkitekten «sågar nya svenska bibliotek». «Att såga» tyder ifølgje Svensk Ordbok «att kritisera skonings­löst och från­känna allt värde». Arkitekten sitt eige pinlege poeng er: «Om vi fick göra ett bibliotek till, så skulle vi vilja göra en massa olika rum, som en labyrint, eller en slags basar».

Korleis er ei slik heilomvending muleg på dei fem åra frå teiknebordet til kort etter opninga? Seier det berre noko om at arkitektar ikkje tar bibliotek alvorleg, eller er heile tenkinga rundt folkebibliotek, og dermed -arkitekturen, blitt ein postmoderne tombola?

Vi kjenner verken arkitekten eller bibliotek- eller kommuneleiinga i Örebro, så dette blir rein spekulasjon, men kan dette vere endå eit døme på at viktige avgjerder blir tatt utan dialog med, eller også i strid med, dei bibliotekfaglege?

Deichman i Bjørvika kunne faktisk blitt Dømet med stor D på eit slikt uføre. Liv Sæteren, Oslos biblioteksjef fram til ho gjekk i pensjon i 2014, karakteriserte dialogen med byggherren, altså kommuneleiinga, som «å stå på hver sin side av en brusende elv og snakke til hverandre», grundig utbrodert i eit intervju eg gjorde med henne for Bibliotekforum i 2014.

Gratis lån av bøker i seg sjølv skaper ikkje trufaste bibliotekbrukarar på 2000-talet. Kjøpesentra innbyr gjerne til «ei god handleoppleving», og biblioteket må ha …

Les mer «Arkitekten som angra. Eller kva er eit bibliotek i 2022?»