>>> Nytt 29.9.: Kulturminister Helleland har i dag svart på kronikken min (se nedenfor).
>>> Nytt 3.10.: Svar fra meg til kulturministeren. Se ny bloggpost 4.10..
Fredag 22. september oppsummerte vi den siste ukas svenske bibliotekbegivenheter i form av en kronikk i Klassekampen. Hovedbudskapet er at når det går an å få 3/4 milliard i statlig, øremerka driftstilskudd til kommunale bibliotek i Sverige, så bør den stadig tydeligere “bibliotekalliansen” på det nye Stortinget også kunne prøve dette.
>>> Så la det bli en bevegelse: Snakk med “din” stortingsrepresentant eller parti og spre ideen. Og del gjerne denne kronikken.
Les kronikken også her (her med flere lenker):
La oss løfte biblioteka!
Kronikk i Klassekampen 22.9.2017
Forsøk i valgkampen på å få politikerne til å mene noe nytt og spennende om bibliotek ga magert utbytte. I alle fall hos de store partiene og dermed hos en hvilken som helst regjering vi måtte få. Men lørdag kom et overraskende vedtak, et bibliotekløft på tre kvart øremerka milliard, fordelt over tre år, til vanlig drift av kommunale bibliotek. I Sverige.
Det lille, p.t. alliansefrie Vänsterpartiet, SVs søsterparti, har forhandla fram dette med Sosialdemokratenes og Miljöpartiets mindretallsregjering. Og de satser på at ordninga blir fast etter 2020.
Kan denne oppskriften fungere her også? Kan det svenske bibliotekløftet få smitteeffekt?
Det norske bibliotekmiljøet har de siste åra slått frampå om behovet for en øremerka «bibliotekmilliard» til folkebiblioteka, til flere stillinger og annen daglig drift. Men regjeringene, uansett farge, har avvist det som helt uaktuelt. Kommunene ønsker ikke øremerking, er omkvedet.
For eksempel sa daværende kulturminister Hadia Tajik (AP) blankt nei til øremerking trass i at Anne Enger og hennes utvalg i 2013 var klare på at det kommunale biblioteket var den store taperen på kulturfeltet de foregående ti åra. Engers kulturutredning (NOU 2013:4), initiert av de rødgrønne sjøl, evaluerte deres egne «kulturløft» siden 2005. De kommunale driftsmidla til bibliotek hadde nominelt stått på stedet hvil og dermed gått ned når man tar hensyn til lønns- og prisøking. Utvalgets – og SVs og Venstres – reaksjoner var at betydelig øremerka driftsstøtte over statsbudsjettet var nødvendig for å ta igjen det tapte.
Men forverringa bare fortsatte. To år seinere meldte avisa Vårt Land at «i praksis at pengene bibliotekene har til rådighet har blitt færre.» Og siden 2001 hadde en femtedel av stillingene forsvunnet.
Også den etterfølgende kulturministeren Thorild Widvey (H) avviste øremerking da hun lanserte den nasjonale bibliotekstrategien sin i 2015. Den synlige gevinsten for de lokale biblioteka var muligheten til å søke tidsbegrensa prosjektstøtte til utvikling av biblioteket som debattarena, en ny og spennende, men liten del av den samla bibliotekvirksomheten.
Sjølsagt skjer det statlig øremerking hele tida, men i all hovedsak til skole, helse og omsorg. Et ferskt eksempel er Gahr Støre og Arbeiderpartiets løfte i valginnspurten om 15 ekstra milliarder til velferd (som altså ikke vil bli realisert). Da var ikke øremerking noe som helst problem. Det skulle bli flere ansatte i barnehagene, tre tusen flere lærere i skolen, helsesøster tilgjengelig for alle elever hver dag og flere ansatte i eldreomsorgen, for å nevne noe.
Bemanningsnormer i barnehager var også i denne «pakka». Mens normer og kvalitetskrav til bibliotektjenester har blitt hoderystende avvist av kulturministre av alle sjatteringer helt siden midten av 1980-tallet.
Sjølsagt er normer og ørmerking mulige, om enn noe omdiskuterte, grep innen politikken. Men for de store partiene, regjeringene og departementene har ikke biblioteket vært viktig nok. I motsetning til i Sverige, vårt geografisk nærmeste og velferdspolitisk mest beslekta naboland.
Den svenske kulturpolitiske debatten er generelt ikke mer spenstig enn hos oss. 12. september oppsummerte Dagens Nyheter kulturdebatten under Almedalsveckan (tilsvarende Arendalsuka) med: «Ont om plats för kulturen i valrörelsen». Men biblioteket har likevel fått et gjennombrudd.
Det kan også henge sammen med at den svenske staten er i gang med å utarbeide sin nasjonale bibliotekstrategi. Den har mulighet for å bli grundigere og opplagt bli mer oppdatert enn den svært langvarige norske, der omverdensanalysen fant sted ti år før sjølve strategien. Og svenskene kan blant annet bygge på den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLAs Trendrapport fra 2016 og deres nylig lanserte Global Vision. Her skal man en gang for alle løsrive biblioteket fra stereotypier som stammer fra da trykte media var enerådende og tjenestene i stor grad var basert på middelklasseverdier. I dag arrangerer folkebibliotek debatter om tema som angår lokalbefolkninga konkret. De prioriterer ressurssvake grupper, for eksempel blir hjemløse noen steder oppsøkt på gata og orientert hva biblioteket kan hjelpe dem med. Flomramma og offer for uroligheter i USA får alle mulige typer hjelp i det lokale biblioteket. Bibliotekorganisasjoner stiller seg aktivt bak Wikileaks og Edward Snowden. Det nye slagordet er at biblioteket skal endre og forbedre samfunnet.
Mye tyder på at også Norge får en slags mindretallsregjering. Det er minst tre stortingspartier (SV, Rødt og Venstre) som ønsker en ekstra bibliotekmilliard, og i Buskerud, der lokale stortingskandidater ble spurt, var også MDG og KrF positive. Og i den store sammenhengen er dette småpenger, så denne nyetablerte «bibliotekalliansen» på Tinget bør satse på å trekke med et AP som har behov for å blomstre litt, og hvorfor ikke et Høyre med behov for å friske opp kulturkonservatismen.
Anders Ericson,
blogger og frilansjournalist
Leave a Reply