Michael Gorman er mest kjent som «faderen» til AACR2, de internasjonale katalogiseringsreglene gjennom de siste par generasjonene. Men fokuset i hans nyeste bok, Our Enduring Values Revisited (2015), er på bibliotekpolitikk og -etikk og er en vass polemikk mot nye, fancy trender på bibliotekfeltet. Gorman er pensjonert på tiende året nå, men sier kontant ja, takk til et bibliotekintervju i hjembyen Chicago.
>> Dette intervjuet som vi gjorde med Michael Gorman i Chicago i juni, sto på trykk i tidsskriftet bis – Bibliotek i samhälle – nummer 3, 2017.
Han skal ikke på den store nasjonale bibliotekkonferansen som foregår i byen. Det er elleve år siden perioden hans som president for arrangøren, ALA, den US-amerikanske bibliotekforeninga, og i dag interesserer han seg mest for, og skriver om, James Joyce og utfordringene hans på forlagsfronten for hundre år siden, og om den samtidige engelske humoristen P.G. Wodehouse. Jo, Gorman er engelsk, men har bodd og arbeidet i USA i førti år.
– Men jeg er fortsatt britisk statsborger, forsikrer han. – Jeg er imot all nasjonalisme og har ikke behov for å sverge troskap til det amerikanske flagget. For så vidt heller ikke til den engelske dronninga.
Our Enduring Values ble første gang utgitt i 1999, og det har vært nødvendig med store endringer i den nye utgaven, bare seksten år seinere. I boka lister Gorman opp hele nitten samfunnsendringer som har påvirket biblioteket, fra handelsglobaliseringen og framveksten av sosiale media, via global terrorisme, til datakriminalitet og «privatlivets død».
Han er uten tvil en av vår tids mest konsekvente forsvarere av de grunnleggende bibliotekverdiene:
– Jeg begynte å arbeide i bibliotek seksten år gammel i London. Da var det engelske biblioteksystemet det beste i verden. Det var umulig å tenke seg et lokalsamfunn uten skikkelige folkebibliotek. De var ekstremt mye brukt hadde gode samlinger. Nå overlater britene bibliotek til frivillige, rett nok velmenende, gamle mennesker. Men de er og blir amatører.
Michael Gorman har en hobby i sitt pensjonstilvere: Han samler på vakre brevpresser i glass. Men denne samlinga på Chicago Institute of Arts, der han for øvrig er styremedlem, er mer enn ti ganger så stor som hans.
– Jeg har alltid sagt at biblioteket er som en stol med tre bein; samlingene, personalet og den bibliografiske arkitekturen. Om bare ett bein er borte, får man problemer. Men nå gir de opp både samlingene og katalogiseringen, og personalet er ikke lenger profesjonelt. Da blir det som å ha stolsetet på gulvet, og biblioteket blir verdiløst for alle.
Digitalisering ikke avgjørende
– Som ALA-president rundt 2005 vakte det oppsikt at du var kritisk til mye av digitaliseringen og særlig til Google Books?
– Man må gjerne digitalisere alt, men det avgjørende er om alt kan finnes om hundre år. Hvem tar vare på all teksten? Takket være biblioteket har hver generasjon hatt mulighet til å lære mer enn forgjengerne. Men hva om alt ble digitalisert og eid av Google? Nazistene brant bøker, men det var forgjeves. Alt som ble brent fins i dag, for vi hadde et biblioteksystem. Men om det private digitaliserer alt og firmaet går konkurs, så er alt vekk.
– Saken er at både ledelsene og bibliotekarene er blitt så henført av teknologien. De hyller teknologien av grunner som ikke har med bibliotek å gjøre; at den skinner og lyser og har et høyt tempo. Men kunnskap og læring er ikke skinnende eller raskt. Man sier om smartmobilen at man får kunnskap ved fingertuppene. Men det du får er bare noe data, og det er noe helt annet enn informasjon og kunnskap. Så om du konsulterer Nettet først, så prioriterer du data framfor kunnskap. Og det er kunnskap biblioteket handler om.
– Istedenfor å samarbeide med naturlig allierte; andre som arbeider med kunnskap og kulturarv, som arkiv, museer og kunstgallerier, så søker man nå samarbeid med folk innen scientific management. Men bibliotek handler ikke om effektivitet og IT. Det handler om kulturarv. Og ser du på IT-verdas verdier, så er de diametralt motsatte av bibliotekets verdier. Deres verdier er innovasjon, profitt og hastighet. Jeg sier ikke at IT-sektoren er umoralsk, men den er amoralsk. Det er stor ironi når Google i sitt slagord sier «Don’t Be Evil», for når de vil tjene penger i Kina, så velger de å godta sensur og dermed utføre onde gjerninger.
– Samtidig tjener De Fem Store (Amazon, Apple, Facebook, Google og Microsoft, vår merknad) enorme summer på Big Data. De selger opplysningene om oss til annonsører, mens bibliotek derimot verner om lånernes privatliv. Jeg sier ikke at det er ondsinnet, men de har en helt annen holdning enn biblioteket.
Bibliotek – et sosialt gode
– Men bibliotek sliter i dag. En norsk kritiker av gratis folkebibliotek argumenterte nylig med at barn lånte på bibliotek elleve ganger i året i 1991, mens de i dag låner fem ganger. Det er en halvering.
– Det er likevel ikke så dramatisk, for tallet er i utgangspunktet ganske lågt. Om reduksjonen var fra 90 til 45 prosent av alle barn, var det interessant. For bibliotektjenestene er ikke likt fordelte. Dette gjelder flere offentlige tjenester. Skolen favoriserer barn og foreldre. De som ikke har barn får ikke direkte glede av skolen. Men skole og bibliotek er sosiale goder. Problemet under Reagan og Thatcher var at man innførte spørsmålet: What’s in it for me? Da handler det om fordelene på kort sikt. Men når det gjelder bibliotek skal vi spørre hva fordelene er for samfunnet i sin helhet. Vi ville hatt et mye bedre samfunn om bibliotek fikk virkelig gode vilkår.
– Både som leder av ALA og som professor ved bibliotekutdanninger har du vært opptatt av bibliotekarenes kompetanse og utdanning. Hva er situasjonen i USA? Jeg fikk nylig vite at i ledelsen ved folkebiblioteket i Oslo er bare én av fem utdannet bibliotekar.
– Sånn er det heldigvis ikke her, i alle fall ikke i Chicago. Og Kongressbiblioteket har nå endelig fått en virkelig god bibliotekar som leder, etter mange år med en veldig gammel og veldig høyreorientert historiker i stolen.
– Men hva betyr det egentlig å være bibliotekar? I USA domineres nå faget av information scientists. Og det er samtidig et spørsmål om kjønn. Ved bibliotekskolene har det typisk vært kvinnelige lærere i katalogisering og klassifikasjon. Men når de nå går i pensjon, blir de ofte erstatta av menn med IT-bakgrunn eller av «flyktninger» fra en eller annen annen disiplin. Og de er ikke opptatt av det vi er opptatt av. Dette er utilfredsstillende både for dem som begynner på bibliotekskole fordi de vil jobbe i bibliotek og for dem som vil ansette bibliotekarer.
– Du er også kritisk til uttrykket og fenomenet bibliotekvitenskap?
– Det er ironisk at det var mitt store forbilde, den indiske bibliotekteoretikeren Ranganathan, som innførte uttrykket library science. Men bibliotek er mest håndverk. Jeg mener vitenskap skal handle om eksperimentering, testing og validisering. Det fins ingen empirisk basis for katalogisering, derfor er den ingen egentlig vitenskap, og det samme med referansearbeid. Det fundamentale for bibliotekvirksomheten er den kulturelle menneskearven, opparbeidet gjennom seks tusen år. Jobben vår er å lette tilgangen og bruken av den ved å organisere og gruppere den og hjelpe folk å finne fram.
– I den nye utgaven av Our Enduring Values virker du mye opptatt av filosofi?
– Jeg har ingen utdanning som filosof, og det jeg skriver kan virke pretensiøst. Men kjernen i som det bibliotek utretter nærmer seg spørsmålet: Hva om vi ikke hadde den menneskelige historien og arven nedskrevet? Du lærer bare fra egen erfaring, av andre menneskers erfaringer, og av nedskrevet historie. Om du ikke hadde tilgang til det sistnevnte, ville du snuble gjennom livet og avhengig av nye erfaringer hver dag. Alle verdier som bidrar til det siste, tilhører kjernen i all bibliotekvirksomhet.
Kunnskap og kulturarv
– Noe nytt i dag er makerspaces. Det er ingenting feil med det, og det er heller ikke feil å ha en kaffebar i biblioteket, men det har ingenting å gjøre med menneskelig kunnskap og kulturarv.
– Men det er jo for å trekke til seg blant annet ungdommen.
– Sjølsagt, men når man leser at man kaster bøker for å få plass til et makerspace, blir det for meg et grunnleggende svik. Det blir som at et sjukehus som vil ha flere pasienter derfor engasjerer entertainere i et lokale der de pleide å gjøre røntgenundersøkinger.
– Hva vil president Trump og den nye administrasjonen bety for bibliotek i USA?
– Vi har fått en president som er stolt av å aldri ha lest ei bok. Han er en jævla ignorant. Men vi kunne ikke vente oss noe annet. Han tilhører et parti som hater intellektuelle og utdanning. Men lykkeligvis er ikke bibliotek så avhengige av nasjonale midler. For eksempel her i Chicago tok borgermester Richard M. Daley initiativ til trettifem nye filialer i perioden sin. Han var opptatt av å bygge samfunn rundt lokale bibliotek, og han så på bibliotek som mekanismer for framgang, noe de også er. Chicago har et av de beste biblioteksystem i landet. Daley var en gammeldags irsk katolsk demokrat.
– Du er beskyldt for å være konservativ og til og med elitist. Sist i et kommentarfelt i et norsk bibliotektidsskrift ganske nylig. Du hadde uttalt deg om den tvilsomme verdien av visse blogger på bibliotekfeltet.
– Ja, det var i 2005. Det der kommer nok i nekrologen min, ler han. – Det ble sagt stygge ting, og i svaret mitt raljerte jeg med overskriften «The Revenge of the Blog People», som henviser til de kjente danske moselik fra bronsealderen (og en skrekkfilm med tittelen «The Revenge of the Bog People», intervjuerens merknad). Men kritikerne mine hadde ikke lest om dette, og forstod det ikke.
– Jeg er livsvarig medlem av Labour, og ikke New Labour, presiserer han. – Så å kalle meg elitist blir ikke spesielt presist. I alt jeg har gjort, har jeg være opptatt av vanlige menneskers ve og vel, avslutter Michael Gorman.
Tekst og foto: Anders Ericson
Biblioteket tar saka #librarycase 