Ikkje berre sjeleleg, men også kroppsleg er biblioteka blitt viktige denne hausten. Særleg på dei britiske øyene har energiprisane kombinert med haust- og vinterkulda auka behovet for varmestover for folk, og biblioteka har mange stader peika seg ut til dette. Så frå å ha vore eit dilemma for den seriøse kultur- og kunnskapsinstitusjonen har dette blitt «eit bein å stå på», om ikkje redninga, for mange nedleggings- og nedskjeringstruga bibliotek.
Også rikspressa der borte har skrive om dette, no sist The Guardian i sjølve leiarartikkelen søndag: «The cost of living crisis has cast new light on their role as places not only to read and learn, but to keep warm. They cannot be allowed to dwindle».
Det var behov for dette også før i tida, men praksisen varierte nok. Ifølgje det bibliotekhistoriske verket «The Library», som vi omtalte i august, spurde seg presidenten for ALA, den US-amerikanske bibliotekforeininga, i 1894 om dei som kom til biblioteket for å lese aviser nokon gong las noko anna: «Are they not, for the most part, a vagrant and mal-odourous class, whose presence in the reading room repels many who would receive more benefit from it?».
Heilt enkelt var det heller ikkje for seksti år sidan i Oslo; også då var kroppslukt eit tema. Bok og bibliotek nr. 4, 1962 siterer sjefsbibliotekar Henrik Hjartøy i Deichmans årsberetning 1961:
Arendalsveka har fått litt større tyngde når ho i år er åstad for slepp av fleire viktige politiske utgreiingar. Ei av desse er Ytringsfridoms- kommisjonen sin «NOU 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale». Kritikken går på alt frå å tillate å kalle politiet «kålorm» til å opne for politisk reklame på tv. Viktigare er det likevel når medieprofessor Petter Bae Brandtzæg i Klassekampen i dag går laus på påstanden deira at «Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag». I staden må Noreg «ta flere nasjonale grep for å temme IT-gigantene», seier han.
Ein kunne trudd at folkebiblioteka hadde vore meir sentrale i NOUen i og med at utvidinga av §1 i biblioteklova i 2014 («debattbiblioteket») var såpass sterkt knytt opp til den førre kommisjonen (1999) si innføring av omgrepet infrastrukturkrav og endringa av §100 i Grunnlova. Altså at «at staten aktivt skal medvirke til at individer og grupper har en faktisk ytringsmulighet».
Men biblioteklova er ikkje nemnd. Biblioteka er nemnde i ein «boks» om infrastrukturkravet, men berre i ei brei opplisting: «Begrepene «åpen» og «opplyst» skal minne om det ansvaret staten har for at forholdene legges til rette for en bred deltakelse i det offentlige ordskiftet. Dette kan være alt fra å ha en offentlig allmennutdanning for alle, bibliotek, samfunnshus, til ulike støtteordninger innen felt som media, kunst, vitenskap og biblioteker og en utdannings-, forsknings- og kulturpolitikk i vid forstand».
Dette er vel uttrykk for at «debattbiblioteket» ikkje har fått det gjennomslaget mange hadde håpa i 2014.
«Bibliotekene tilbyr i dag tilgang til enkelte norske aviser gjennom tjenesten Pressreader. Mange steder kan man logge inn med lånekortet sitt også utenfor bibliotekene. Denne tjenesten tar utgangspunkt i avisenes papirutgaver. Kommisjonen anbefaler å arbeide for avtaler som gir tilgang til flere aviser, avisenes nettutgaver, magasiner og tidsskrifter når man befinner seg i biblioteket».
I morgon kjem forslaget om boklov, som Bok365 spår at vil utvide leveringsplikta av lydbøker til folkebibliotek. Men: «Utlånsvilkår må avtales nærmere mellom partene». Der prisen er éitt av vilkåra.
Blant anna Aftenposten skriv i dag om avtalen mellom mediekonsernet Amedia og Nasjonalbiblioteket «som gir publikum åpen tilgang til avisarkivene til 73 lokalaviser». Medrekna ein del regionaviser. Avisene eldre enn 15 år vil vi kunne søkje i og lese på eige utstyr, mens det nyare får du på biblioteket sine maskiner. Så det avisene er best på, nyheiter, får du ikkje her, men alle som er historisk interesserte får eit kunnskapsløft.
Gamle aviser må vel trykkast opp igjen no? Her ei viss 50-årsjubileumsutgåve
For eitt år og fire dagar sidan skreiv vi om krisa for Atekst når nokre aviser trekker seg og stadig fleire aviser innfører embargo på artiklane sine på ei veke eller meir. No har dette stått på eit år, og ved inngangen til 2020 har Retriever/Atekst valt ein ny betalingsmodell som for dei fleste vil bety ein sterk prisauke. Så mykje dyrare blir det, meiner i dag NBF-nestleiar og bibliotekdirektør på OsloMet Lars Egeland på Khrono.no, at fleire bibliotek må seie opp avtalane.
>> 31. januar: Retriever støttar delvis Egeland, men skuldar på avisene.
OsloMet forlenger avtalen med same sum som i fjor, men alt utpå våren vil pengane ta slutt, då den nye betalingsmodellen går på forbruk, artikkel for artikkel. Det blir ein prisauke på 170% om dei skulle halde fram med like mykje bruk som i fjor. Det same valet har UiO, UiB, UiT og NTNU gjort.
Kritikken til Egeland er skarp; han skriv blant anna at «avisarkivet er en monopolist som nå presser prisene oppover samtidig som folks mulighet til å kunne søke i gamle avisartikler i høyeste grad er av stor demokratisk betydning». Men han foreslår også konkrete løysingar baserte på røynslene med Lovdata i året som gjekk:
Journalistane her i landet er i liten grad falskenspelarar (det heiter visst ikkje dét, men eg lar det stå. Taskenspelar derimot …). Men mange er veike. Blant anna er det «altfor få journalister [som] spør politikerne hvor pengene skal komme fra og hva som må vike.» Det same har bloggaren tenkt fleire gongar særleg dei siste vekene med valkampdominans i media. Og her kan vi lese det i Journalisten sitt intervju i dag med Hilde Øvrebekk Lewis, journalist og kommentator i Stavanger Aftenblad.
Så når eit bibliotek formidlar nyheiter, er det veike dei er. Nyheitene.
I tilbakelent fredagsmodus kom vi til å søkje i Atekst etter saker om bibliotek* (trunkert) i riksavisene (papir) dei siste 365 dagane. Så såg vi på det same for ti år sidan, mellom dei same datoane i 2008-9, og fekk desse to tabellane.
Vi og fleire med oss har meint og sagt at det er meir bibliotekstoff i avisene no, men det stemmer altså slett ikkje. Nedgangen er på nesten 40 prosent. Men rekkjefølgja er heilt kasta om på. Aftenposten og Dagbladet er (også her) skuggar av seg sjølve, mens Klassekampen og Dagsavisen er på topp. Morgenbladet har skvisa ut A-Magasinet, mens Vårt Land held seg imponerande stabilt.
16 av dei 45 treffa i Finansavisen handlar om rangeringar av Bibliotekbaren på Bristol i spalta Lunsjguiden. Så det finst feilkjelder.
Dei vidare detaljane overlet vi til masterstudentar på Bislet i beita for noko å skrive om. Til dømes: Kor stor del er skandaleoppslag om kassering av bøker?
PS: Følg bloggen via epost, saman med p.t. 753 andre: Gå til kolonna til høgre og skriv inn e-postadressa di.
For eit par veker sidan hjartesukka vi høgt her på bloggen om nesten-kollapsen til Atekst: Dei store aviskonserna har pressa Atekst til å leggje inn 48 timars forseinking på artiklane deira. Frå før har Dagens Næringsliv hoppa heilt av, og til dømes Dag og Tid og Morgenbladet har innført forseinking på ei veke eller meir.
Klassekampen tok saka 18. januar, men noko lys i tunnelen var ikkje å sjå. Avisene opplever no Atekst som ein alvorleg konkurrent, særleg når dei no tar i bruk stadig høgare betalingsmurar, annonsesalet går ned og dei må leve av å selje abonnement. Men som på den akademiske tidsskriftfronten er det dei små og fattige som får svi. Statsetatar, mediehus og advokatkontor har råd til abonnement på dei enkelte avisene, mens til dømes frivillige organisasjonar og frilansarar, som underteikna, har ikkje tjangs. Når nytta er blitt så lita, må vi seie opp abonnementet ved første høve og heller satse på gode venar som har den og den avisa.
Til dei tapande partane høyrer også biblioteka. Til Klassekampen seier bibliotekaren Lars Egeland, nestleiar i Norsk bibliotekforening og læringssenterdirektør ved OsloMet:
Her på bloggen for en måned siden viste Mikael Böök til den US-amerikanske bibliotekaren og forfatteren R.David Lankes om folkebibliotekets misjon: « … att hjälpa sina sociala omgivningar, lokalsamhällena … att bli smartare».
At behovet er der blir vi minna på når vi leser på Nord Universitets nettsted om ny forskning på norsk lokalpresse: Lokale medier er lite kritiske.
Vi siterer: «Hver femte artikkel i lokale og regionale medier handler om sport. På andreplass ligger politikk, som er tema for 12 prosent av artiklene. Innvandring tar jumboplassen med bare 0,5 prosent. … – Kritisk vinkling på makt og samfunn er selve kjernen i det journalistiske oppdraget. Så på dette området kan vi si at det står skralt til i lokale og regionale medier». Det sier den ene av forfatterne, førsteamanuensis Birgit Røe Mathisen.
Og videre: «NRKs distriktskontorer brukte bare én kilde i 37 prosent av sakene. Lokalaviser som bare kommer ut én eller noen få dager i uken, hadde bare én kilde i 53 prosent av oppslagene sine».
Vi gjentar at folkebiblioteket mye mer aktivt enn i dag burde kunne formidle lokal informasjon som ikke dekkes eller dekkes ensidig og dårlig av de stadig mer ressursfattige avisene. Det er foreløpig på engelsk vi har formulert dette grundigst: How a Public Library Can Improve Public Participation and Democracy.
15. februar ba NBF-leder Mariann Schjeide om innspill fra fagmiljøet til spørsmålet «Kva gjer biblioteka med tidsskrifta sine?» Her fullfører og publiserer vi nå ei «bekymringsmelding» som vi har hatt liggende halvferdig siden august om nettopp situasjonen for tidsskrifta i norske folkebibliotek. Dette er ikke annet enn en journalistisk betraktning fra en relativt storbruker av tidsskrift i mange fasonger og sammenhenger, og samtidig med litt peil på nasjonale bibliotekverktøy. Andre vil kunne grave djupere, og gjerne korrigere allerede i kommentarfeltet nedenfor.
Avisa Klassekampen påviste nylig at Avis-Norge nedprioriterer kulturstoffet, som et resultat av annonsekollapsen og “klikktyranniet” på nett. Redaktør Bjørgulf Braanen oppsummerer 30.5. at kanskje “kulturstoff for framtida er henvist til spesialmedier”. Det skulle åpne muligheter for tjenester som ikke er avhengige av inntjening, som folkebiblioteka. For eksempel ved å markedsføre seriøse tidsskrift sterkere. Men biblioteka har over en tjueårs periode sagt opp hvert femte abonnement.
I første bolken i Klassekampens serie 20. mai kunne vi lese om A-media som i en undersøkelse har fått bekrefta at kulturstoff er noe av det aller minst leste og tilsvarende lite lønnsomme. Og det har for lengst gitt resultater: For eksempel har bloggerens lokalavis (Moss Avis, med et nedslagsfelt på 70 tusen mennesker) ikke lenger en eneste ansatt med ansvar for kultur.
23. mai leser vi at også riksavisene trapper ned. Aftenposten innrømmer at “det blir litt færre tradisjonelle anmeldelser enn før. Ikke så mye på grunn av vilje, men av økonomiske årsaker”. “Litt færre” er ingen overdrivelse … Når avisene skal ha kulturstoff må det ha personvinkling, er gjennomgangstonen i dag.
