Vaksinemotstand i London i 1802. Klikk og les om bakgrunnen for karrikaturen
I Klassekampen i dag er redaktør Mari Skurdal klar på at det finst «Ingen snarvei» når det gjeld å hindre eller avgrense vaksineskepsisen i folket. Med solide referansar skriv ho at «Det eneste som hjelper, er å ta skepsis på alvor og besvare den så saklig som mulig».
Altså bibliotekarmat! Kunnskap skal vere biblioteka sin styrke, har vi høyrt. Og folk har stor tiltru til biblioteket.
Men kva kan biblioteket by på? På Biblioteksøk gir «Vaksineskepsis» null treff og «vaksinemostand» eitt, men dette er irrelevant. Men «Covid19» gir 64 treff i bøker og «vaksinasjon» 127. Det kan ein kanskje få gjort ei lita bokutstilling av.
Men kva så med heimesida og informasjonsskjermane? Då går vi sjølvsagt til Helsebiblioteket.no, der vi i alle fall finn lenker til to oppdaterte artiklar på FHI. Men med gode lenker vidare pluss referansar til fagleg stoff. Bokmåls-Wikipedia ser også ut til å ha ein god, i alle fall omfattande artikkel. Søk i Helsebiblioteket.no på «vaksine AND covid19» gir 93 treff som ser lesbare ut for dei fleste.
Litt meir prøving og feiling: I Google Scholar får vi 22 ferske treff (nyare enn 2016) på «vaksinemotstand» og 16 treff på «vaksineskepsis». Vi har ikkje søkt på andre språk.
Men så er jo biblioteket blitt eit debattbibliotek og skal også vere skeptisk til vaksineskepsisskeptikarane …
Dei danske biblioteka si teneste Faktalink.dk har sjølvsagt ein balansert artikkel om «Vacciner». Kvifor har ikkje norske bibliotek ei tilsvarande teneste?
I presentasjonen heiter det: «Some Scientists and multinational corporations like Bayer and Bill and Melinda Gates Foundation have claimed that GMO is the answer to the crisis of starvation in Africa. This has been contested by activists and peasant farmers who claim that GMOs have no proven record of reducing hunger, undermine farmers sovereignty to own seeds, control the production process and produce quality food and worse still, have carcinogenic effects that have exacerbated cancer infections and death in Africa».
Biblioteket heiter The Ukombozi Library (ukombozi = frigjering) og er ikkje eit vanleg offentleg bibliotek. Det kallar seg Kenya’s First Socialist Library og har tilknyting til Rosa Luxemburg Stiftung. Utan å vite for mykje om rettstilstandane i Kenya per i dag, vil vi tru dette er ganske barske bibliotekarar.
Dei siste to-tre dagane vil mange ha sett oppslag om eit internasjonalt opprop av legar og forskarar som, svært kort fortalt, meiner at ny nedstenging no, når svært få blir alvorleg sjuke av korona, gjer vondt mykje verre. Også sentrale norske medisinarar skriv under, blant anna Charlotte Haug, mangeårig sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, i dag forskar ved Sintef, og blant anna tilknytt Stanford-universitetet. I Morgenbladet 16. oktober blir Haug intervjua av Jon Kåre Time over ei dobbelside.
>> Oppdatering 28.10: I går var dette tema i NRK1, Debatten, og Morgenbladet følgjer opp med interessante og nyanserte intervju med tre andre norske fagfolk.
Poenget til underteikna er ikkje å fremje dette synet (her i bloggen har heile tida biblioteka sitt omsyn til risikogruppene vore sentralt, der restriksjonar har vore avgjerande), men at norsk offentlegheit (politikarar, FHI og presse) ikkje nytter dette høvet til å diskutere den heilt sentrale motseiinga under pandemien som pågår. For eit søk i Atekst viser at med unntak av Morgenbladet og NRK på nett har norsk presse stort sett berre trykka ei NTB-melding på rundt 300 ord.
Som til dømes Nettavisen. Der Espen Nakstad frå NHI med få ord avviser oppropet som uetisk, med bakgrunn i at eldre og andre risikogrupper då må isolerast endå strengare enn i dag. Som sjølvsagt er eit stort problem.
Dette er eit aktuelt døme på debattar som ikkje kjem til overflata i Noreg. Vi har peika på andre ved tidlegare høve. Og hadde eg drive eit bibliotek i dag, ville eg …
Det USA-baserte The Progressive Librarians Guild har gjort ein pdf med ulike ressursar for å gjere bibliotektilsette meir medvitne om Black Lives Matter-rørsla, anti-rasisme, raseuroa, politivalden, resolusjonar frå bibliotekhald og så vidare.
Det US-amerikanske tidsskriftet Library Journal har ein artikkel nyleg om at «Libraries Fight Misinformation on Coronavirus». Og det er sjølvsagt interessant, men denne gongen skal det på bloggen handle mest om ein metode og ein type arrangement : Civic Lab. Dette er i slekt med «debattbiblioteket» og litt med BTS, det opprinnelege temaet for denne bloggen.
I Skokie, Illinois, ein by med 60 tusen innbyggjarar, har biblioteket i nokre år hatt denne typen arrangement dei kallar Civic Lab. Ei arbeidsgruppe på ti tilsette frå alle avdelingane i biblioteket overvaker jamleg nyheitene og spør folk kva dei er opptatte av, og så arrangerer dei labs om desse tema. Dette er ikkje berre møte med samtalar, men her kan folk kome med …
Med-bloggar Mikael Böök skal på OsloMet 5. mars snakke On the public library as publisher. Undertittelen lyder: «Thoughts about a greater engagement than hitherto in library publishing for the common good». Dette skjer under konferansen «Mid Term Meeting IFLA Special Interest Group On Library Publishing».
Det hender føredragshaldarar leverer «papers» ved slike høve, men Mika har gjort ein e-booklet i fire format, der han samtaler om temaet med Ralph Amissah (NYC) og underteikna. Heilt gratis, sjølvsagt.
Det er altså valkamp, og i Kommunal Rapport les vi om Trygve Slagsvold Vedum: «Sp vil nekte staten å bruke PR-rådgivere.» Og vidare: «Staten har i første halvår brukt 350 millioner kroner på «konsulenttjenester til organisasjonsutvikling og kommunikasjonsrådgivning». Burde vært 0, mener Sp.»
To spørsmål: Kor ofte går ei statleg eller kommunal myndigheit eller kontor ut og seier eller skriv noko som kan tolkast som negativt om dei sjølve? Nei, for dei har gode, og dyre, PR-rådgjevarar. Førekjem det at ei statleg eller kommunal myndigheit eller kontor gjer noko som er negativt for personar, grupper, samfunnet, miljøet osv.? Treng vi svare?
Pressa og interessegrupper får korrigert noko av denne «kommunikasjonen», men langtfrå alt. Kva om biblioteka hadde fått litt av dei 350 millionane i dette hausthalvåret til den no strategiske oppgåva å motarbeide falske fakta?
Dei kunne då fått råd til å samarbeide i nettverk om å leggje ut litteraturtips og motinformasjon på heimesidene sine.
Ein strategi frå den amerikanske borgarkrigen. Ingen bør kjenne seg trefte, for å finne ein illustrasjon her var ikkje enkelt. Kjelde: Library of Congress
Den nasjonale bibliotekstrategien for 2020-2023 blei lansert måndag under namnet Rom for demokrati og dannelse. Følgjarane på denne bloggen forstår at tittelen slår an her i garden. Men korleis blir innhaldet og gjennomføringa, for å spørje som dommarane i kunstløp? Det avheng sjølvsagt av pengane på begge, eller alle tre, budsjettnivåa. Og av viljen og evna til å omsetje vyane i konkrete tenester for bibliotekbrukarane.
Men først (og kanskje viktigast, skal ein døme etter tittelen ovanfor): Dette er framleis, som den førre, aller mest ein statleg strategi for det statlege Nasjonalbiblioteket. Og så dryp det litt på kommunane og folke- og skolebiblioteka deira. Slik er og må alle slike statlege strategiar vere i vår tid, også medrekna den svenske av året, berre at dei får mykje meir pengar til bibliotekopprusting i kommunane enn her (sjå fotnoten nedanfor med litt historisk og anna utdjuping).
I den norske nasjonale bibliotekstrategien blir vi presenterte for ei liste med seks tiltak innan formidling (dei to andre «hovedlinjene» er samarbeid og utvikling og infrastruktur, men dei lar vi liggje no). Her er dei tre første og etter vår meining viktigaste formidlingstiltaka:
Det smarte biblioteket i den smarte byen. Klikk og les
På heimesida til Design og arkitektur Norge (DOGA) får vi vite at dei «samler kommuner, næringsliv og akademia for å utforme felles prinsipper for smartby-arbeid». Og under Arendalsveka vil dei lansere eit «nasjonalt veikart for smarte og bærekraftige byer og lokalsamfunn». Vi finn ingenting om bibliotek her, men mykje om kunnskap. I ein rapport frå i fjor er behovet for kunnskap for å få smartare byar gjennomgåande, sjølvsagt.
Eit relativt heitt tema for bibliotekarar på universitet, forskingsinstitusjonar og høgskolar i desse dagar er systematiske oversikter og -søk. Retta mot forskarar først og fremst. Ein ganske omfattande artikkel har funnest på norsk Wikipedia alt i fleire år, og i eit prosjekt på UBO deler dei viktig kunnskap, særleg rundt dei medisinske biblioteka, men også samfunnsfaga kjem med.
Men her på bloggen meiner vi ein bør tenkje slik også når det gjeld folkebibliotek og brukarane deira. Kompliserte prosessar av ulike slag er i dag blitt vanlege i store og små kommunar, der både fagfolk, politikarar, lokalpresse og innbyggjarar vil ha nytte av gode tematiske litteraturlister på nett. Og kven andre enn biblioteket, …
Forfattaren og bibliotekvenen Sven Lindqvist døydde 14. mai. Underteikna intervjua han for Bok og bibliotek i 1994. Han var ein ubunden radikalar og demokrat med integritet så det heldt. På bibliotekskolen i Oslo på midten av 1970-talet var boka hans «Grav der du står» ein slags uoffisielt pensum.
I Brooklyn, USA, har biblioteket innstilt seg på at den trumpske stenginga av diverse viktige etatar blir langvarig. Dei har gjort ei tematisk bokutstilling på heimesida: Books for a Government Shutdown.
Også romanar har fått plass. Men då er vi litt overraska over å ikkje finne den nærmast clairvoyante It Can’t Happen Here av Sinclair Lewis, som han skreiv i 1935.
Hvor mange har fått med seg at protestene i Paris og andre franske byer ikke bare handler om dieselprisene og bøller på bytur? Etter en god del søking har vi på bloggen Midt i fleisen funnet ei norsk oversetting av det som ifølge France Télévisions skal være de nye, offisielle krava fra «de gule vestene», 42 i tallet.
Dette er et høyaktuelt tema som – igjen – er dårlig dekka i norske medier, ut over dramatiske videoer og oppdatering av antall arresterte fra dag til dag. Og dypsindige funderinger om «hva tenker Macron nå?»
På Atekst finner vi bare Klassekampen der Bjørgulv Braanen lørdag 8. desember hadde en kommentar der han nevner denne kravlista, men slett ingen gjennomgang av hele «pakka» med 42 krav.
Bøker fins det foreløpig ikke, sjølsagt. Men mer urovekkende: De skandinaviske Wikipediaene har ennå ingen artikler, i motsetning til på 39 andre språk (hva skjer med Wikipedia?)
Vi har gjort et søk i Google Scholar på «gilets jaunes», og et par tidsskriftartikler finner vi faktisk, men også relativt ordinære
Vi skal ikke si det skråsikkert, men Universitetsbiblioteket i Oslo har såvidt vi kan se etablert en av de beste og mest brukervennlige kilde- og medieoversiktene (kopi juli 2020 på Wayback Machine) innen det voksende feltet global overvåking, hovedsaklig rundt tilfellet Edward Snowden og hans avsløringer av PRISM og NSA, med tilliggende herligheter.
Innførslene er plassert i grove kategorier, med blant annet avsløringer, kommentarer på engelsk og norsk, ytringsfrihet, journalistikk osv.
Virkelig ei global “Biblioteket-tar-saka”-side – i rett tid!
Et fåtall bestselgende boktitler på det norske markedet stikker av med den største og grundigste omtalen i media. Det bør ikke være bibliotekets oppgave å forsterke dette, snarere tvert imot. Dette tok Ås bibliotek i Akershus konsekvensen av når de i et prosjekt, sammen med bl.a. lokalavisene i distriktet og Norsk kulturråd, har skrevet og formidla bokomtaler om “de gode oversatte romanene”. Se omtale i Østlandets Blad 13. juni. (død lenke)
En beslekta tankegang ligger sannsynligvis bak bibliotekar Halfdan Wiiks serie med “retro-anmeldelser” i Klassekampen, seinest i dag om Arild Haalands “Den frosne freden”, ei “fredsbok” fra 1952!
I sammenheng med Biblioteket tar saka har jeg slått frampå med et liknende fokus fra bibliotekets side på glømte og forbigåtte bøker og debatter.
La sånt som dette bli noe mer enn et prosjekt, men en fast dugnad, gjerne sponsa av Kulturrådet. Og la omtalene bli lenka opp fra webkatalogene.
Det US-amerikanske tidsskriftet Library Journal har ein artikkel nyleg om at 
Det er altså valkamp, og i Kommunal Rapport les vi om Trygve Slagsvold Vedum: «
Hvor mange har fått med seg at protestene i Paris og andre franske byer ikke bare handler om dieselprisene og bøller på bytur? Etter en god del søking har vi på bloggen