Danske bibliotek er på banen med ein stor kampanje der hovudbodkapen er «Fakta uden fake – som ingen andre steder». Indirekte polemiserte vi mot dette nyleg ved å meine at biblioteket, i alle fall norske, har abdisert som den store faktaleverandøren etter at Google overtok det aller meste av «referanseoppgavene».

I går tillot seg ein dansk reklamemann, på nettstaden Dansk Markedsføring å meine noko av det same; at biblioteket er mest skjønnlitteratur og dermed meir «vidunderlige løgnehistorier» enn fakta. Sjølvsagt hadde direktøren for Danmarks biblioteksforening ein replikk til dette, og, som vi sist skreiv, har dei i Danmark nokre fleire motargument enn her i landet.

Sigbjørn Hernes, kjent hovedbibliotekar ved høgskolen på Lillehammer siden bortimot tidenes morgen, har ifølge Forskning.no, sammen med filosof Kåre Letrud, fått på en artikkel i tidsskriftet Cogent Education: Excavating the origins of the learning pyramid myths (ja, den er Open Access). Det kan låte som egyptologi, men handler om avsløringa av den vitenskapelige myten (!) om «læringspyramiden». Med prosenter og det hele er pyramiden rett og slett dikta opp av noen. En gang før 1852, da den eldste teksten med pyramiden ble utgitt.

PS: Forskning.no bruker en læringspyramideillustrasjon til artikkelen som de hevder er fra 1954. Men med forekomster i tekstene av blant annet begrep som video, vil vi foreslå en ny utgraving i regi av Hernes og co.

Vi har tidligere tatt for oss gravende bibliotekarer, og her har vi altså en ny variant. For øvrig har vel flere merka seg at Ingeborg Rygh Hjorthen, tidligere NBF-leder og nå for veteran å regne ved NRKs bibliotek / Research, i en periode har utført flere faktasjekker for Faktisk.no.

I sommer har blant annet Klassekampen tatt for seg et forslag fra studentorganisasjonen SAIH om «avkolonisering» av pensum ved UH-ene. De mener, ifølge KK, at flere fag bør «ta inn et større mangfold på sine pensumlister. Målet har vært å blant annet «unngå å reprodusere en ensidig vestlig kunnskapsforståelse». Det etablerte vitenskapssynet har vært karakterisert som «mannlig, vestlig og hvitt».

Vi for vår del støtter oss på Bjørn Vassnes når han i samme avis 9. august skriver (ikke på åpent nett): «Vitenskap er en singulær hendelse, akkurat som livet synes å være  … , noe som kun har oppstått en gang. Noen vil protestere på dette, og hevde at vitenskap har oppstått i flere kulturer – men da er det ikke vitenskap det handler om, men ting som målinger … og ulike teknologier».

Så til Morgenbladet 10. august (papirutgaven) som har oversatt en artikkel fra Die Zeit der ingressen sier det vesentligste: «India opplever en bølge av pseudo-vitenskap og bisarr historieforfalskning. Det ligger en politisk strategi bak forsøkene på å gi religionen æren for vitenskapelige nyvinninger».

I vitenskaps- og i bibliotekmiljøet har de lenge diskutert kvaliteten på mye av fagfellevurderinga som finner sted, og problemet med maskingenererte bøker og artikler. Men det er altså mer i kjømda, mye mer.

En hovedsak i Morgenbladet denne uka er en femsiders om vitenskap (krever at du har abonnement eller veit veien til biblioteket. Og at biblioteket har Morgenbladet). Vitenskapelige fakta er vel det vi dagstøtt hevder å formidle og favorisere i alle typer bibliotek. Men statistikeren Andrea Saltelli, for tida gjesteforeleser ved Senter for vitenskapsteori ved UiB og med bakgrunn som leder av Europakommisjonens avdeling for «økonometri og anvendt statistikk», mener, og begrunner, at vitenskapen virkelig er i krise. Utfordringa er ikke lenger å unngå tilfellene av bevisst falske forskingsresultater, men at «en fryktinngytende andel av forskningen vi betaler for, ganske enkelt er feil. Vitenskapen har mistet evnen til å selvjustis over produksjonen sin, og det virker ikke som om samfunnet har noen anelse om hva det skal gjøre.»

Vi siterer videre: «Studier med få deltagere, hemmelighold av data, dårlig designede eksperimenter og misforstått bruk av statistiske analyser, er blant forklaringene på fenomenet. Ikke minst peker mange på målstyring og publiseringspress i akademia som den grunnleggende årsaken: Skaper belønningssystemene overproduksjon av artikler og en overflod av bortkastet eller dårlig forskning? Blir det for fristende å ta snarveier for å få flere eller mer sensasjonelle artikler på trykk?»