I tillegg til Nasjonalbiblioteket sin folkebibliotekstatistikk og «befolknings- undersøkelsen 2022» (på tittelbladet: «Landsrepresentativ brukerundersøkelse Juni 2022») publiserer no Statistisk sentralbyrå (SSB) at «71 prosent av barn mellom 9 og 15 år med innvandrer- bakgrunn hadde vært på folkebibliotek i løpet av et år. Blant barn i hele befolkningen var det en lavere andel, 58 prosent, som hadde vært på folkebibliotek». Dette kjem frå rapporten Kulturbruk blant personer med innvandrerbakgrunn, ein tilleggsrapport til Norsk kulturbarometer 2021.
I rapporten kan vi også lese at bibliotek «var det mest populære kulturtilbudet blant personer med innvandrerbakgrunn. Derimot var det en betydelig lavere andel som benyttet seg av folkebibliotekenes digitale tjenester, med 17 prosent».
SSB-rapporten har fått dekning viktige stader, blant anna i Utrop og Forskning.no. I rapporten finn vi også ei nyttig «Tidslinje koronatiltak for kultur 2020-2021», sjå side 101.
I all hast: Overskrifta er frå eit intervju med ein flyktning her i landet, som for første gong opplevde eit gratis bibliotektilbod. Sitatet er tatt frå ein rapport som blei lansert i dag av IMDi: «Nyankomne flyktningers digitale hverdag».
IMDi har ikkje snudd seg rundt etter 24. februar for å produsere denne rapporten, for sjølv om ein ikkje skulle tru det i norske hovudstraums media, er det faktisk fleire andre flyktningkriser i verda no. Ukraina og ukrainarar er ikkje nemnde i rapporten, men dét er Syria, Tyrkia, Afghanistan, Eritrea, Kongo, Sudan, Somalia, Uganda og Jemen. 52 flyktningar frå desse landa er blitt intervjua om korleis dei «bruker digitale verktøy og tjenester, med vekt på informasjonsinnhenting, nyheter og kommunikasjon». Målet var å «gi anbefalinger om hvordan IMDi og relevante sektormyndigheter bedre kan tilpasse sine digitale tjenester for denne målgruppen».
Medrekna folkebiblioteka, må vi tru. Vi kan lese at «30 prosent oppga at de bruker …
No lurer mange (men ikkje alle) på om Taliban har endra seg sidan sist, om dei har blitt meir tolerante i høve til dei ikkje hundre prosent rettruande og til motstandarar lokalt og globalt. Mens vi ventar kan vi lese ei bok som blant anna Deichman i har i hyllene: «The Poetry of Taliban».
«Dette er bare menn som skriver poesi og er talibanere. De snakker om ting som opptar dem, noen ganger på svært kunstnerisk vis, andre ganger på et svært enkelt språk», sier redaktør Felix Kuehn om poetene til The Bureau of Investigative Journalism. Han hevder poesien forteller mye om tankesettet til de stolte og ofte dypt emosjonelle Taliban-krigerne. Den norske terrorforskeren Thomas Hegghammer sier seg enig. «Dette kan være den første poesisamlingen av strategisk betydning».
Utan å ha opna boka kan vi ikkje seie om ho også inneheld hyllingsdikt om øydelegginga av folkebiblioteket i Pul-e-Khumri i 1992. Så seier Wikipedia: «The library contained over 55,000 books and old manuscripts and was considered by Afghans as one of the most valuable and beautiful collections of their nation and their culture». Edgardo Civallero (gamal kjenning på bloggen) skreiv om dette i nettidsskriftet «Information for Social Change» (sjå lenke nedanfor i Blogroll): «When memory is turn into ashes…», gå til Part 3.
I mangel av foto med CC-lisens, eit utsnitt av fotosøk på «Little Italy Branch Library»
Vi blogga i går om at biblioteka må kunne gjere noko for å motverke einsemd for norske studentar – og for folk i tre forstadar i Chicago. Det siste hadde vi frå ei ny bok: «Ensomhetens århundre» av britiske Noreena Hertz. Men her fann vi berre uklare referansar, før vi no las boka grundigare:
Det interessante med Chicago er ikkje at dei har bygd nye bydelsbibliotek, noko som i seg sjølv fremjer sosial kontakt, jamfør PLACE-prosjektet, men at dei nyleg har fullført tre bustadprosjekt der bibliotek er sentrale og heilt integrerte.
I Noreg betyr nye, urbane bustadprosjekt typisk høg standard med tilsvarande prisnivå og påfølgjande gentrifisering. Men i nybygga i desse tre Chicago-bydelane er det ulike prisnivå, noko som bidrar til at biblioteka blir reelle fleirkulturelle og -sosiale møteplassar. Hertz skriv blant anna:
… og andre leselystne og kunnskapstørste flyktningar og huslause i Athen. Forlaget Verso har ein artikkel på bloggen sin om den venstreorienterte, fleirspråklege bibliotekbilen ECHO som køyrer rundt 400 km i veka til 11 stopp i og utanfor den greske hovudstaden der det finst flykningleirar. Nokre stader kjem dei ikkje inn; dette er kontroversielt i dagens Hellas. Dei baserer seg på spreidde løyvingar, bokgåver og frivillige. Du kan også støtte dei økonomisk.
PS: Det står at dei har fått bøker frå «a closing multilingual library in Sweden». Det må vere Internationella biblioteket i Stockholm som dei lokale styresmaktene presterte å dele opp og rasere i fjor. Då skreiv vi om dette og andre aktuelle bibliotek-trugsmål og kampmetodar i den svenske hovudstaden.
Mytisk fleirspråkleg opphav. Av Pieter Bruegel den eldre (Offentleg eigedom)
No på ein fredag morgon i tidleg september kjem det inn i bloggarens e-postkasse eit nummer av tidsskriftet Edda om «litterær flerspråklighet». Ifølgje leiarartikkelen er heftet «en frukt av symposiet ”Flerspråkig litteratur och läsaren” som anordnades av den internationella Forskargruppen för flerspråkighet i nordisk-baltiska litteraturer vid Östersjöns författar- och översättarcentrum i Visby i mars 2019».
Det handlar om det fleirspråklege og litteraturen, og dermed meir om forfattarars formidling av bodskap enn om til dømes bibliotekarars formidling av forfattarars formidling.
PS: Edda er eitt av dei permanent opne (OA) tidsskrifta på Idunn.no. Men dei som var opna ekstraordinært i samband med koronaen får vi no vite, i svar på e-post-spørsmål til Idunn.no, at «ble stengt 12. juni, etter at bibliotekene åpnet igjen».
No er altså alt normalt igjen. Men også for risikogruppene …? (veit nokon om dette er ein offisiell dato, og erklært av kven?)
Nye Deichman i Bjørvika i Oslo er eit godt høve til å snakke bibliotek. Dette gjer rektor, instituttleiar og tre forskarar ved ABI ved OsloMet på Khrono.no 18. juni. Bodskapen deira er, naturleg nok, utdanning av bibliotekarar, og her er det særleg ei utfordring dei «tar på alvor og jobber videre med: Å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn. Norsk biblioteksektor trenger bibliotekarer som speiler mangfoldet i samfunnet».
>> Fotoet: 9. desember var sist bloggaren såg Nye Deichman. Seinare har koronaen gjort offentleg kommunikasjon dit lite freistande. Heldigvis finst det også bibliotek i gangavstand.
Initiativet har førebels fått tilslutning av SSRT (The Social Responsibilities Round Table) og ALISE (Association for Library and Information Science Education) som organiserer utdanningsinstitusjonar innafor bibliotekfag og tilsette og studentar ved desse i både USA og Canada.
Og – sekundet før vi skulle klikke «publiser» – sjølve ALA (Americal Library Association). Dei har opna denne saka for twitter-taggen #librariesrespond, der det truleg vil kome mykje meir av det same.
Skarp situasjon i bibliotek. Sjå opp for slike. Kjelde: Wikimedia Commons.
Dei US-amerikanske immigrasjonsovervåkarane i ICE har oppretta eit falsk universitet eine og aleine for å tiltrekke seg og fakke utlendingar med studievisum, men som ikkje har returnert til heimlandet etter at det har utløpt.
Den dagen ICE har lese Andreas Vårheim sin artikkel om korleis «illegale» innvandrarar i USA kjenner seg tryggare på folkebibliotek enn dei fleste andre stader, dukker det vel opp falske bibliotek også? Eller dei bruker ekte bibliotek. Så vér på vakt.
«Analysearbeidet er ikkje ferdigstilt enno, men foreløpige resultat viser at det er mykje å vinne på betre samarbeid mellom skule og bibliotek.» Det handlar om at «born som deltek i Sommarles.no taper svært lite lesekompetanse over sommaren, medan born som ikkje deltek taper vesentleg meir».
Men dei 105 000 deltakarane (2018) er berre 26 prosent av elevane, så her er det eit stort uutnytta potensial. Alle fylka er med, men altså langtfrå alle kommunane.
Og for ungar som bruker andre språk enn norsk er det verkeleg mykje å hente.
I byen Thunder Bay (110 000 innb.) ved vestkysten av Dei store sjøane markerer folkebiblioteket seg som ein nøkkelinstitusjon når det gjeld integrering og i kampen mot rasisme. I ein større reportasje i riksavisa The Globe and Mail handlar det særleg om verknadene av kvite fordomar mot grupper av urfolk, også i den lokale politistyrken, men også her har biblioteket bidratt positivt. Eit av våpna er poesikveldar!
Dette er ikkje minst resultat at eit medvite arbeid av biblioteksjefen, briten John Pateman, ein bibliotekar vi har følgt i fleire år.
Jonathan Basile meiner å ha løyst Borges» flokar. Klikk og kikk
Botkyrka er ein forstadkommune og ein del av Stor-Stockholm og utgjer mykje av det fleirkulturelle ved den svenske hovudstaden (dei har ikkje, som i Oslo, noko fleirkulturelt Tøyen eller Grønland i eller nær sentrum). Ifølgje nettstaden Botkyrka Direkt tar biblioteka i kommunen konsekvensen av mangfaldet og stiller no opp faglitteraturen på dei elleve viktigaste språka – saman. Altså ikkje etter forfattarnamn og ikkje i språklege avdelingar. Arabiske bøker står først, for det kjem jo først i alfabetet. Svenskspråklege bøker kjem langt uti, med berre tyrkisk etter seg.
– Så det blir som på Netflix, spør journalisten?
– Ja lite så. Vi har sänkt trösklarna och verkar läsfrämjande så att man blir intresserad på ett helt annat sätt. Det gamla systemet har inte varit så lätt för folk att förstå. Nu ska besökarna själva hitta det de efterfrågar eller inte visste att de vill ha.
Debatten går heit på svenske Biblist, med påstandar om nett-trolling bl.a.. Men vi får sjå korleis det fungerer. Så gale som i Borges» sin bibliotekvisjon kan det vel ikkje gå (men sjå illustrasjonen og videoen over).
Fredag hadde Klassekampen ein tosiders om at «Mangel på kunnskap blant innvandrerkvinner går på helsa løs. Feza Nibigira gikk i årevis uten å få informasjon om helt enkle ting, som prevensjon og bind.» Men no er ho «en av dem som jubler over at Trondheim nå får et eget internasjonalt kvinnehus, hvor innvandrere i tillegg til språkkurs kan få grunnleggende helseinfo, om kosthold, prevensjon, tamponger og bind og forskjellen på virus og bakterier.»
Og vidare: «Ingen forklarte meg hvordan systemet fungerte med legevakt, fastlege og nattapotek. Jeg fikk heller ingen informasjon om prevensjon. … I flere år visste hun ikke om bind og tamponger. I stedet brukte hun, som mange venninner, …
Og på heimvegen kan du stikke innom Malmö 12. februar og på universitetet der lære det viktigaste om moblisering av «Afro-Brazilian and Native-Brazilian women to engage with and develop technology against social inequalities and racism».
Takk til Genosse Magnus og kamrat Sylvia. Det er fint å ha vener med litt andre horisontar. Sjølv om vi desse vekene er bundne til dei heimlege snøfonnene. Men andre kan jo dra. Og skrive om det. Velkomne.
Nye Deichman i Bjørvika i Oslo er eit godt høve til å snakke bibliotek. Dette gjer rektor, instituttleiar og tre forskarar ved ABI ved OsloMet på 
I USA var (vel?) BCALA (The Black Caucus of The American Library Association) først ute på bibliotekfeltet med ei fordøming av 
På 
Fredag hadde Klassekampen ein tosiders om at «Mangel på kunnskap blant innvandrerkvinner går på helsa løs. Feza Nibigira gikk i årevis uten å få informasjon om helt enkle ting, som prevensjon og bind.» Men no er ho «en av dem som jubler over at Trondheim nå får et eget internasjonalt kvinnehus, hvor innvandrere i tillegg til språkkurs kan få grunnleggende helseinfo, om kosthold, prevensjon, tamponger og bind og forskjellen på virus og bakterier.»
.jpg){kind=link}
