Faktisk er dei fleste som jobbar i britiske folkebibliotek i dag frivillige. Altså amatørar. Noko tvitraren Alan Wylie frå London her om dagen også utdjupa i Tribune Magazine: «The Fight for Britain’s Libraries». Men samtidig som han kjemper for at biblioteka held stengt under koronaen, medrekna klikk og hent-tenester.
George Orwell sitt fenomen nytale finn vi i dag i heimlandet hans ikkje berre i grotesk dystopisk litteratur, men aktivt i bruk blant kulturstyresmakter og bibliotekeigarar. Nytale har ein verknad på sikt. På grasrota i UK er dette alt internalisert i vide krinsar.
Today I split up a fight, answered enquiries re copywright law, MP surgeries, software engineering & market profiles and dealt with a piss soaked public toilet. Volunteer anyone?#iamalibraryworker
Apropos britiske tilhøve: Bloggaren har i haust for Bibliotekarens nett- og papirutgåver gjort intervju i Storbritannia (s. 4-7) og i Danmark med bibliotekarar, bibliotekvenar og tillitsvalde. I tillegg intervjua Bibliotekarens redaktør oss om våre eigne synspunkt (s. 17).
Lyse franske bokomslag skiller seg ut på biblioteket i Stockholm
I Norge følger vi dårlig med på hva som skjer i Frankrike, utenom sykkelløp og vinsmaking. Og franske bibliotek, hvem har peiling på det? Men i den norske utgaven av Le Monde Diplomatique denne måneden har de ei dobbeltside, med tittelen Verken bøker eller lesing, om ingenting mindre enn arbeidet med en nasjonal bibliotekplan – på president Macrons ordre. Men den blir ikke bedre av den grunn. Enden på chansonen blir også her: Ut med bibliotekarene og inn med de frivillige, som i UK og Nederland.
På nett for abonnenter, og for abonnenter på Klassekampen, der LMD er månedlig bilag.
Artikkelen er kanskje oversatt av en som ikke har vært på et bibliotek siden tidlig 70-tall, for å påstå at «kartoteket» er bibliotekarenes viktigste verktøy, er solid misvisende. Det hele blir litt springende, men alt i alt får vi diskusjonen, om igjen, om biblioteket skal spre kunnskap og kultur eller være etterspørselsstyrt. Også i Frankrike skal det bli en møteplass; «et tredje sted».
>> NB: Ytterligere kritikk av oversetting, se nederst.
Det mest oppsiktsvekkende er vel at sjølveste presidenten er pådriveren:
Vi har – til det kjedsommelige mener kanskje noen – vært opptatt av bibliotekkrisa som pågår i Storbritannia på sjuende året. Men vi gjør det fordi vi aner et forvarsel der om skjebna til det norske folkebiblioteket når innstramminga i kommuneøkonomien blir et par hakk verre. Under en høyreregjering med Frp, som kan bli resultatet i tredje valg på rad. I flere, særlig små kommuner er krisa en realitet, jamfør blant annet boka til Jo Straube og Frode Grytten, som nå alle bibliotek har fått fra Kulturfondet. Og en fersk analyse fra KS.
En understreking av alvoret i UK er når daglig leder i CIPFA, interesse- og profesjonsforeninga til revisorer og finansfolk i offentlig sektor, kommenterer nedskjæringene på bibliotekområdet:
«Cuts in local authority funding are forcing councils to make difficult choices about which services they can afford. Unfortunately for libraries and library users, this is a low-hanging fruit that continues to be picked.»
Han ser positive tegn, som at bibliotek fortsetter å modernisere, men fra ståstedet sitt mener han at også det økende antallet frivillige i biblioteket er noe positivt, da det viser at «libraries remain an important community asset.»
UCL (University College London) er et av metropolens største universitet, som også tilbyr bibliotekutdanning (og som har et gedigent hovedbibliotek, men der du ikke slipper inn om du ser ut som en turist, heller ikke med pressekort; you needan appointment). Men ved UCL har Gina Barber gjort en studie av den stadig mer omfattende bruken av frivillige i britiske bibliotek.
Et søk på frivillig.no viser p.t. 91 invitasjoner til frivillig innsats i norske bibliotek. Det dreier seg mest om språkkafér og seniorsurf, litt leseombud og litt leksehjelp. Men frivillige som mer eller mindre utfører arbeid i bibliotek hører vi lite om (bloggeren hadde riktignok praksis ved et bibliotek på begynnelsen av 70-tallet, der ektefellene til professorene ved stedets vitenskapelige høgskole hadde hevd på å få «jobbe» ved det lokale folkebiblioteket. På et tidspunkt var det tre av det slaget, mot to ansatte).
Men i UK og USA er dette en lang og «god» tradisjon. Ekstra omfattende er det blitt i UK etter at lånere har meldt seg for å overta lokale bibliotek etter ultimatum om nedlegging. Nå er misforholdet mellom ansatte og frivillige blitt virkelig dramatisk:
En bibliotekvenn i Bristol i England har starta en blogg med dette ikke veldig oppløftende navnet. 3. juli skal det avgjøres om 17 av 27 bibliotek skal legges ned eller reduseres til en skygge av hva de har vært, flere med åpent bare tre dager i uka. Som flere steder i det bibliotekraserte Storbritannia sier frivillige at de vil overta de lokale biblioteka sine, men som erfaringene viser, blir dette ofte kortvarig. Og sjølsagt dårlig.
Bristol er en by nesten på størrelse med Oslo, og den er rangert som den fjerde viktigste kulturbyen i England. Byen har to universitet og er en av Storbritannias seks “science cities”.
Ikke før hadde vi onsdag blogga oss varme om bibliotekutlån av slagdriller, magnoliafrø og fiskestenger, så renner det inn et blodferskt svensk doktorgradsarbeid om samme tema (takk til Jan Szczepanski på Biblist). Det er Jonas Söderholm som skriver om «Borrowing and Lending Tools: The Materiality of X-Lending Libraries». Det kan låte fremmedarta, men vi finner at«Materialitet er … et perspektiv som ser ut over tingenes fysiske egenskaper, til den ’sosiale’ vekselvirkningen mellom ting og mennesker.» Okei.
Söderholm studerer biblioteket som modell «för att tillhandahålla resurser», til forskjell fra den tradisjonelle formidlinga av dannelse, kultur og kunnskap osv. Han har hovedsakelig studert utlån av fysiske verktøy (hus, hobby, hage osv.) og for det meste i USA, der biblioteka ligger i teten på dette feltet, etter en virkelig lang tradisjon med toy libraries. Samtidig som mange bibliotek der borte er generelt gode på å hjelpe folk som er «down and out».
Doktoranden opplever at det er lite som er skrevet om dette tidligere, så arbeidet hans blir viktig for alle som nå hiver seg på denne bølgen. Og for skeptikerne.
Sentralt i avhandlinga (NB: vi har ikke lest alle de 108 sidene, men alle sammendrag og litt her og der) står intervjuer med lånere og bibliotekansatte om opplevelsene deres med lån og utlån. Söderholm oppsummerer i et svenskspråklig resymé:
Vi kan vel være enige om at stadig flere politikere i våre, riktignok stadig færre, velferdsstater er eksplisitt positive til gratis folkebibliotek for alle, drevet av det offentlige. Vel å merke i den grad den positive valgeffekten av dette er større enn faren for redusert valgeffekt som resultat av ikke fullt så dristige valgløfter som ved forrige valg når det gjelder helse, omsorg og skole (grunnet den nevnte lovprisinga av biblioteket). Hertil kommer faren for reduserte valgkampbidrag fra entreprenører med særlig interesse for tjenester som lar seg konkurranseutsettes og/eller privatiseres og dermed lettere kommersialiseres.
Bare noen få politikere og samfunnsaktører er positivt negative til bibliotek, ta for eksempel våre venner i partietLiberalistene. Men det de sier om bibliotek og markedsandeler har vi spurt folk med solid bokføringskompetanse om, uten å komme nærmere noen aha-opplevelse.
Vi må innrømme at vi på denne bloggen stort sett er negative til frivillighet. For eksempel når kommuner i Storbritannia velger å redusere offentlige folkebibliotek til statiske boksamlinger drevet av frivillige, gratisarbeidende bibliotekvenner, med andre ord amatører. Men i dag lenker vi til en BBC-snutt om den positive sida av det private bibliotekinitiativ. For etter frigjøringa av Mosul fra IS, har to medisinstuderende søstre starta en storstilt innsamling av bøker til et nytt bibliotek i byen.
Og dette skjer i ingen ringere bibliotekhistoriske omgivelser enn der oldtidsbyen Ninive lå, med Ashurbanipals bibliotek, et av sivilisasjonens aller første. Go hælj!
En av øyrikets fremste bibliotekaktivister, bibliotekar Alan Wylie fra Nord-London, har nå endelig sprengt Twitter-ramma på 280 tegn og oppsummerer flere års kamp mot rasering av folkebiblioteket i en lengre artikkel på OpenDemocracyUK. Med lenker til diverse «gode» eksempler går han gjennom de ulike metodene som brukes av toryene og andre likegyldige politikere på alle politiske nivåer, fra utsetting av driften til private firmaer eller grupper av frivillige amatører blant bibliotekbrukerne, via omfattende automatisering og til og med fullstendig «personalfrie» bibliotek, til sammenslåing med all slags andre kommunale tjenester.
I forhold til oktober 2016, da vi gjorde en større reportasje i England for tidsskriftet Bibliotekaren, og blant annet intervjua Wylie, har forverringene akselerert:
– Det som … skjer når frivillige eller private overtar, er at folkebiblioteket blir mer og mer bare tidtrøyte. Biblioteket vil ikke overleve bare med leisure.
En løpende oversikt over endringer (klart flest negative) i britiske bibliotek. Klikk bildet.
I sterk kontrast til den svenske regjeringas – paradigmatiske! – nytenking i går om en øremerka 3/4 milliard til bibliotekdrift, fordelt til alle landets kommuner, kommer oppslaget i Leicester Mercury om å kutte 30 stillinger ved biblioteka i det engelske fylket Leicestershire. Det skal skje ved å gjøre rundt 40% av bibliotekavdelingene automatiserte og sjølbetjente. Eller ubetjente, som fagforeningene og de mange motstanderne kaller dem.
Hovedbiblioteket i Manchester har et stort lokalhistorisk digitalt arkiv. Her om kampen for at bussjåfører skulle få bære turban.
Det store britiske fagforbundet Unison har 19. oktober hvert år en Save Our Services Day. Og i år skal det handle om folkebiblioteket. En ny idé, med forbehold om at vi ikke har fulgt godt nok med, er invitasjonen til bibliotekbrukere om sjøl å dokumentere bruken og verdien av biblioteket gjennom å skrive på Facebook, twittre osv. om “the most helpful or unusual thing your library does”.
De alvorlige angrepa på britiske bibliotek vekker internasjonal oppsikt. Det starta med statlige kutt på 28% i overføringene til kommunene og fortsatte med en ny lov som presser kommunene til å la frivillige overta små bibliotek og å legge ut hele kommunens bibliotekdrift på anbud. Jeg skreiv om dette i tidsskriftet Bibliotekaren i fjor høst, se også her på bloggen.
Eksempel: I Londonforstaden Haringey vil de fjerne alle barnebibliotekarene. Men folk kjemper imot!
Bloggeren besøkte nabolandet vårt i vest i 2002 og skreiv om det i Bok og bibliotek. Om positivt spennende ting, f.eks. den første Idea Store i London, men også om konkurranseutsetting av bibliotekdrift til et kommersielt firma, trolig det første i større omfang i Europa. Etter en tilsvarende tur i høst ble det reportasje i Bibliotekaren. Nå er rundt 10 000 stillinger og over 600 bibliotek fjerna siden 2010, som ledd i en bevisst nasjonal sulteforing av kommunene, kopla med oppfordring til både konkurranseutsetting og frieri til frivillige grupper om å overta hele ansvaret for mengder av landsbybibliotek. Rikspolitikerne, med unntak av to småpartier, omfavner også overdreven bruk av unstaffed libraries og private “mikrobibliotek” på gatehjørner.
Medlemsmøtet i Bibliotekarforbundet, avdeling Oslo, 6. juni fikk et foredrag og en god debatt om dette. Presentasjonen ligger her og vil kanskje bli oppdatert nå og da.
Ikke før hadde vi onsdag 
Vi kan vel være enige om at stadig flere politikere i våre, riktignok stadig færre, velferdsstater er eksplisitt positive til gratis folkebibliotek for alle, drevet av det offentlige. Vel å merke i den grad den positive valgeffekten av dette er større enn faren for redusert valgeffekt som resultat av ikke fullt så dristige valgløfter som ved forrige valg når det gjelder helse, omsorg og skole (grunnet den nevnte lovprisinga av biblioteket). Hertil kommer faren for reduserte valgkampbidrag fra entreprenører med særlig interesse for tjenester som lar seg konkurranseutsettes og/eller privatiseres og dermed lettere kommersialiseres.
En av øyrikets fremste bibliotekaktivister, bibliotekar Alan Wylie fra Nord-London, har nå endelig sprengt Twitter-ramma på 280 tegn og oppsummerer flere års kamp mot rasering av folkebiblioteket i en lengre artikkel på 
