Forfattaren er i dag 80, mens romanen hans om bibliotekaren T. Singer, med fiktiv karriere på Notodden bibliotek og Deichman på Hammersborg, helst langt nede i magasina, kom ut for tjueto år sidan. I Klassekampen finn vi eit større intervju med førstnemnde og i tillegg ein kommentar av Tom Egil Hverven. Her er T. Singer i fokus.
Hverven skriv: «Han har en slags tom identitet, rede til å oppfylles av andres forventninger, samtidig som han er seg tomheten bevisst – og plages av den. Singer er levende opptatt av historie, ikke minst Telemarks historie, men han makter ikke å sette seg selv inn i noen historisk sammenheng».
Eit bibliotekarisk syndrom? :-/
Underteikna intervjua Solstad for Bok og Bibliotek då romanen kom ut. Her ein smakebit frå eitt av dei vanskelegaste intervjua vi nokon gong har gjort:
– Skildringene dine av lærerne og deres yrkesgjerninger var stort sett realistiske, mens bibliotekar T. Singer og hans virke nærmer seg det parodiske. Bildet av Singer, en innadvendt, bortimot schizoid person med hovedinteresse å gjemme seg i magasinene for å børste støv av gamle bøker, likner sjølsagt veldig lite på de fleste bibliotekarers sjølbilde i dag. Hvorfor?
– Det kommer jo av at Singer later som om han er sosialdemokrat. I virkeligheten er han jo ikke sosialdemokrat, han bare later som.
–?
– Ja, da slipper han jo blant annet å diskutere så mye politikk.
– Du har tidligere gitt inntrykk av et noe ambivalent syn på bibliotek. I takketalen til Nordisk råds litteraturpris i 1987 la du på den ene siden stor vekt på bibliotekets, og opplysningsradioens, store betydning for deg som ung, vitebegjærlig tenåring i femtiåra. Samtidig som du sa at du aldri har likt å oppholde deg i bibliotek, og særlig ikke barndommens triste bibliotek i Sandefjord?
– Jo, men jeg har vel skrevet svært så følelsesladet, jeg, om det gammeldagse bibliotek, har jeg ikke det da? Takketalen var jo en nydelig liten sak til biblioteket, det?
– Men så har du nå skrevet sånne ting som verken dagens bibliotekarer eller bibliotekbrukere vil kjenne seg igjen i, sånt som at det blir lufta en gang i timen for å få ut støvet på Notodden bibliotek, det ene av bibliotekene der du gir Singer et levebrød.
– Lufter de ikke en gang i timen?! Det virket i hvert fall sånn på Notodden bibliotek!
– Men hva med et sånt uttrykk som du lar inngå i en debatt mellom bibliotekarkollegene på Deichmanske bibliotek, der Singer seinere blir ansatt: Du lar dem diskutere spørsmål om ”…labyrintsimulatorer og bokstabelberegningskatalysatorer og hvorvidt disse på en meningsfylt måte kunne innpasses i datasystemer”!? Det er vel reinspikka parodi, eller hva?
– Neida, det tilhører metaforen bibliotek. En liten allegori, kan du si. Singer beskriver seg selv som i en metaforisk tilstand, når han er på Deichman. Og det er han vel også når han arbeider på Notodden.
– Jo… Men dette kommer du nok til å få en del reaksjoner på, trur jeg, da, fra de som…
– …tar yrket alvorlig? (munter Solstadhumring)
Og til slutt kjem endå ein liten fektekamp mellom intervjuar og intervjuobjekt. Sjå lenka ovanfor til Bok og bibliotek nr. 7/8 1999.
PS: I intervjuet frå 1999 forsikrar Solstad at namnet til hovudpersonen og romanen «har ikke noe med den store forfatter Singer å gjøre».
Men Isaac B. Singer skal ha hylla biblioteka på det sterkaste då han fekk tildelt Nobels litteraturpris i Stockholm i 1978 (men vi finn det ikkje på nettet. Kan nokon hjelpe?). Og med referanse til dette skal I.B. Singer, in absentia, ha fått «Ille Fint-prisen», ein bibliotekpris innstifta av Østfold fylkesbibliotek.
Ille Fint-prisen skal også ha blitt tildelt Rannveig Egerdal Eidet og Ove F.S. Moe. Einaste spor på nettet etter IF-prisen gjeld tildelinga til sistnemnde, i Bok og bibliotek nr. 2, 1980.
Leave a Reply