Annelin Eriksen, professor i sosialantropologi, skreiv i «Ex-Machina-spalten» i Klassekampen måndag om blant anna kryobiologi og vitrifisering; digital bevaring av menneskelege minne. Dette må vi vel også no, forsøke, å forstå. Studieobjekta hennar ønskjer blant anna å «få direkte tilgang til fremtidas historiske personer». Men ho er skeptisk: «Teknokapitalismen spiser seg stadig inn i de mer intime sfærer av menneskelivet. Ser vi konturene av et konsummarked for det vi kan kalle evighetsteknologi?»
Eg har akkurat lese den ferske boka hennar, «Evighetsmennesket : om teknologi, vitenskap og udødelighet» (Universitetsforlaget, 2023). Noko hadde eg høyrt litt om før, blant anna i god, gamal sci-fi-litteratur, noko måtte eg lese to eller fleire gongar, før eg kanskje måtte gi opp og himle med auga; – Kor gærne kan rike US-amerikanarar bli?! Men noko brukte eg merketusjen på for å hugse til neste utgåve av ChatGPT, eller den neste etter der igjen.
Fellesnemnaren for dei ulike personane, miljøa og verksemdene Eriksen skriv om er at dei nektar at eksistensen skal slutte når blodpumpa gjer det. Noko er mest hyper-individualisme, noko er mest new age-religion, mens noko er forsøk på oppfølging av pacemakeren og kunstige hofteledd, og nærmar seg faktisk vitskap. Men merk at fleire av miljøa ho skriv om er svært små og kanskje utdøydde (sic!) før vi veit ordet av det.
Når ho dreg inn «vanleg» kunstig intelligens i dette, oppnar ho litt andre dørar enn i anna eg har lese om KI. Slikt er nyttig.
Eg trur Annelin Eriksen har orda sine i behald, og eg skal ikkje levere denne boka til nærmaste loppis.
Biblioteket tar saka #librarycase 