Biblioteket tar saka #librarycase
– a concept, an attitude – and this blog
This is actually quite a funny joke but possibly not the most sensitive time for a Northamptonshire MP to Tweet it when 21 of his own county’s libraries are about to be closed. Please persuade @DCMS to investigate the situation before it is too late. https://t.co/MVWydIuU9T
— Sylvia Davis (@sylviadavis551) July 8, 2018
En bibliotekvenn i Bristol i England har starta en blogg med dette ikke veldig oppløftende navnet. 3. juli skal det avgjøres om 17 av 27 bibliotek skal legges ned eller reduseres til en skygge av hva de har vært, flere med åpent bare tre dager i uka. Som flere steder i det bibliotekraserte Storbritannia sier frivillige at de vil overta de lokale biblioteka sine, men som erfaringene viser, blir dette ofte kortvarig. Og sjølsagt dårlig.
Bristol er en by nesten på størrelse med Oslo, og den er rangert som den fjerde viktigste kulturbyen i England. Byen har to universitet og er en av Storbritannias seks «science cities».
I dessa dagar utkommer en ny upplaga av Biblioteksaktivisten-essäer om makt och bibliotek i informationssamhället på förlaget Alhambra i Sverige. (Första upplagan utgavs för fem år sedan av finländska förlaget Artemisia edizioni). Här följer några tankar med anledning av denna bokhändelse.
Motto: Människans kamp mot makten är minnets kamp mot glömskan (Milan Kundera). Det pågår en dragkamp om biblioteken. Många anar, utan att förmå säga det rent ut, att digitaliseringståget håller på att köra över biblioteken. Finans- och makteliten skulle antagligen helst vilja behålla enbart de vetenskapliga biblioteken jämte de största och ytligt sett finaste stadsbiblioteken som ett skyltfönster för sin version av demokrati och frihet.
Bibliotekariekåren och den stora folkopinion som har stött och vill fortsätta stöda biblioteken är delad i jasägare och nejsägare. Men ingendera sidan har ett klart program. Les mer «Dragkampen om biblioteken»
En bibliotekblogger lever med konstant dårlig samvittighet for «uanmeldte» bøker. Overfor Bibliotekstjänsts forlag (BTJ) og Joacim Hansson (JH), professor ved Linnéuniversitetet i Växjö, toppa det seg nylig, da vi innså at vi nå har hele tre anmeldereksemplar liggende, der Hansson er forfatter eller redaktør. Men mye av dette har vært lest og fordøyd over tid, så vi skar gjennom og bad ham isteden om et intervju. Via ei delt tekstfil i de googleske skybanker gjennomførte vi så intervjuet nedenfor, på hver vår variant av det nordskandinaviske språket.
Innen nordisk bibliotek-akademia er han den skarpeste «systemkritikeren» vi har lest, med forbehold om det som måtte finnes av finskpråklige. Den for oss høyst begripelige Hansson er likevel praktisk talt ukjent for norske bibliotekarer, trass i at han siden tusenårsskiftet har vært en av Sveriges mest aktive og publiserende forskere, både i akademiske kanaler og i bøker med menige bibliotekarer som målgruppe. På fagforumet Biblioteknorge er han nevnt bare fire ganger siden starten i 2002. I Norart er han «omtalt person» ved ett høve, i et nummer av salige «Norsk tidsskrift for bibliotekforskning» i 2000. Fordi han da hadde doktorert med tittelen «Klassifikation, bibliotek och samhälle : en kritisk hermeneutisk studie av «Klassifikationssystem för svenska bibliotek».»
Som «och samhälle» antyder, er Joacim Hansson opptatt av mer enn «rein» kat og klass. Blant annet i bøkene han seinere har utgitt på BTJ, og i engelskspråklige bøker og artikler, går han helt til kjerna på bibliotekvesenets vesen, for å si det sånn. Ikke ulikt britisk-amerikanske Michael Gorman, mannen bak AACR2, men som også utmerker seg med boktitler som «Our Enduring Values», en forfatter vi har sitert og intervjua flere ganger, seinest i fjor på disse tider.
Hansson er også sterkt involvert i den pågående svenske bibliotekstrategien og den ferske delrapporten «Profession, utbildning, forskning.»
Men dette er altså et intervju:
Haldens innbyggere og politikere har god nok hukommelse. De glemmer for eksempel aldri 30. november 1718, da Sverige kollapsa som europeisk stormakt på en bakketopp i nabolaget.
Men i Halden Arbeiderblad i dag er bibliotekar Hedvig Grønlund Moen i et leserinnlegg redd for at haldenserne «har glemt hva et bibliotek kan og skal være»! Fordi byens bibliotek så lenge har slitt med elendige bevilgninger, personalmangel og umoderne lokaler. Da kan faktisk folks vaner og lojalitet til institusjonen langt på vei gå tapt.
En av de aller mest aktive og fantasifulle kampanjene mot biblioteknedlegging i Storbritannia (og de er mange, jamfør gårsdagens bloggpost) er «Defend the Ten» i bydelen Lambeth på sørsida av Themsen i London. Der vil politikerne legge ned seks av ti bibliotek.
Lambeth er et kroneksempel på listige manøvre fra lokale politikeres og næringslivs side for å få folk til å akseptere forverringene. Biblioteka skal liksom ikke legges ned, men gjøres om «til noe mer», til treningssentre med fancy «lounges» og med noen bøker i et hjørne, men uten antydning av bibliotekarer eller annen betjening. «Neighbourhood libraries» er et forskjønnende uttrykk de bruker for det samme.
Men dette engasjerer mange av de over 300 000 innbyggerne seg imot, blant annet på en aktiv twitterkonto. Bydelen er en av de tettest befolka i London og bare halvparten er britisk etniske. Se flere bilder fra denne kampanjen.
Men 3. mai er det lokalvalg, noe aktivistene har markert i flere måneder allerede, se bildet. Så får vi se hvor mye bibliotek betyr for velgerne, i forhold til store nedskjæringer også av helsetilbud, omsorg og skole.
En av øyrikets fremste bibliotekaktivister, bibliotekar Alan Wylie fra Nord-London, har nå endelig sprengt Twitter-ramma på 280 tegn og oppsummerer flere års kamp mot rasering av folkebiblioteket i en lengre artikkel på OpenDemocracyUK. Med lenker til diverse «gode» eksempler går han gjennom de ulike metodene som brukes av toryene og andre likegyldige politikere på alle politiske nivåer, fra utsetting av driften til private firmaer eller grupper av frivillige amatører blant bibliotekbrukerne, via omfattende automatisering og til og med fullstendig «personalfrie» bibliotek, til sammenslåing med all slags andre kommunale tjenester.
I forhold til oktober 2016, da vi gjorde en større reportasje i England for tidsskriftet Bibliotekaren, og blant annet intervjua Wylie, har forverringene akselerert: Les mer «UK: 40% færre barnebibliotekarer»
En plakat vi aldri hadde drømt om å se på et bibliotek. Bibliotekaktivisten Alan Wylie skriver på twitter: Is this one of the most depressing library notices ever? «Your library is now run by volunteers. They work limited hours and cannot deal with every enquiry. Please use the self-service machine as much as possible».
Det utmerka nettstedet M24 har snappa opp dette fra Nationen. Det heter at «Mens 72 prosent av Norges befolkning svarer at de er fornøyde med bredbåndsdekningen der de bor, svarer 13 prosent at de er misfornøyd eller svært misfornøyd. Misnøyen er størst blant dem som bor på landsbygda,» Der bibliotektilbudet også er dårligst.
Ved første øyekast ser ikke det omdiskuterte Hjelmeng-utvalget, som la fram sin utredning om «like konkurransevilkår» 23. januar, ut til å kreve nye rutiner for bibliotek. Så lenge gratisprinsippet står ved lag. Men under regimer som vårt, der sparing og reduserte skatter er helt sentralt, må vi regne med stor kreativitet når det gjelder sammenslåing av funksjoner og tjenester. Også på bibliotekområdet.
I Storbritannia ser vi nå dette i fri utfoldelse. Vi har tidligere skrevet mye om hvordan Tory-regjeringas store nedskjæringer overfor kommunene (26 % kutt) presser fram ikke bare konkurranseutsetting, men også trusler overfor landsbybeboere om at de enten overtar filialen på frivillig amatørbasis, ellers blir den nedlagt.
Og nå vokser det fram en ny variant: «Community Hubs». Her slår kommunene sammen stort og smått av velferdstjenester i ett hus, inklusive biblioteket. Noe som ofte betyr dramatiske endringer i det organisatoriske, som at biblioteksjefens stilling erstattes av en felles leder for hubben, og der bibliotekarutdanning ikke er noe krav. Og navnet og merkevaren bibliotek blir ofte borte: Les mer ««Community Hub» – enda en britisk bibliotektrussel»
… både politikerne i bydelen Lambeth i London og bibliotekbrukerne og -vennene. Utafor et av de fem nedleggingstrua bibliotekavdelingene (av i dag totalt ti) har demonstrantene en plakat med nedtelling fram til lokalvalget.
Hva med en «omvendt» variant av denne i f.eks. Oslo, storbyen i Norden med den klart dårligste filialtettheten, jamfør Sunniva Evjen på nettstedet Vårt Oslo her om dagen: Store plakater, lasershow (!) eller liknende på steder og bygninger der det burde vært bibliotek!
>> Denne saka er frå 2018
Med ujevne mellomrom trykker riksavisene engasjerte forsvarsskrift for folkebiblioteket, forfatta av sentrale kulturpersonligheter. Alle er sjølsagt mer eller mindre lesverdige, og argument for bedre bibliotek er jo bare å velge på øverste hylle. Men tekstene er sjelden såpass analytiske og konkret kritiske som Bernhard Ellefsens Kommentar i Morgenbladet denne uka. Han tillater seg å ikke bare hudflette rikspolitikere, partier og kulturministre, men også de statlige bibliotekmyndighetene, p.t. Nasjonalbiblioteket, for manglende innsats for de lokale biblioteka.
Men er dette rettferdig? Er det i det hele tatt mulig å kritisere en statsetat i 2018 for ikke å løfte fram og regelrett kjempe for noe som helst ute i kommunene? Kan de gjøre noe mer i 2018 enn å være rådgivende? Les mer «Bernhard Ellefsen og Nasjonalbiblioteket»
I Daily Mail i dag uttaler sjefen for Waterstones, en av øyrikets største bokhandlerkjeder, at politikerne som nå legger ned bibliotek i rekordtempo er noen korttenkte spareknivsvingere (min relativt frie oversetting, men én jeg er godt fornøyd med) og at det vil påføre samfunnet alvorlige problemer i framtida.
Vi kan samme sted lese at bibliotekforeninga Cilip har regna ut at de mange nedleggingene har redusert bibliotekbevilgningene med 66 millioner pund, eller bortimot en omvendt bibliotekmilliard. Eller nærmere 10% reduksjon. Bloggeren Ian Anstice har mer om dette.
Bloggerkollega Peter Alsbjer fra Örebro er frampå med en fersk film om finske folkebibliotek, som også inngikk i «programhelheten för Finlands 100-årsjubileum 2017» (finsk tale, men klikk på CC-knappen for svenske undertekster). Noe som sier mye om bibliotekets sterke posisjon der borte.
Den 28 minutter lange filmen er vakker, sympatisk og inspirerer til bibliotekbruk (rosende omtale av Deichmanske inngår også!), men er nok mest beregna på inhemska publiken. Derfor får vi bare en liten aning om det mest interessante sett utenfra, nemlig de suksessrike forsvarskampanjene for finske folkebibliotek på 1990-tallet – faktisk midt under den økonomiske krisa som ramma landet mye hardere enn vi har opplevd på flere generasjoner.
Når vi i Norge gang på gang krever statlige bibliotekløft, men hver gang blir avvist og får høre at vi må snakke med og stole på kommunepolitikerne, kan det finske eksempelet være til inspirasjon: Les mer «Finland på 90-tallet: Bibliotekløft imot alle odds»
Nick Poole er leder for Cilip, den britiske bibliotekforeninga. Han er mye på twitter, og her om dagen oppsummerte han forholdet mellom politikerne og folkebiblioteka, etter flere år med alvorlig krise, for sistnevnte.
Når nedskjæringer har førsterangen, som i UK, og når Erna og Siv og dem har holdt på i tre år til, hjelper det altså ingen verdens ting hvor mye den enkelte politikeren lovpriser biblioteket.
Biblioteket tar saka #librarycase 
,_m%C3%A5lning_av_Gustaf_Cederstr%C3%B6m_(1845-1933).jpg){kind=link}