Agnes Ravatn har altså meldt bokbransjen på #metoo-bølgja, noko som tidlegare i dag fekk oss til å blogge småfornærma om dei oversette bibliotekarane. Men så dukka det opp ei meir seriøs vinkling: Schlesinger Library, eit bibliotek på Harvard med fokus på kvinners liv og historie, lanserte i sommar #metoo Digital Media Collection, som inneheld «more than 32 million tweets, 1,100 webpages, and thousands of articles reflecting a range of perspectives». Sjå ein lengre artikkel i Harvard Gazette med døme på twittermeldingar som no vil bli hugsa endå lengre. Men sjølvsagt seier sjefen for digi-avdelinga: «That doesn’t mean that we are pro #MeToo or against #MeToo, it just means that we document it».
Når dét er nemnt, passar det å finne igjen Klassekampen frå måndag denne veka, der hovudsaka på kultursidene var eit prosjekt for innsamling av plakatar frå norske #BlackLivesMatter-markeringar: …
Mykje på plakaten på Trondheim folkebibliotek i oktober i fjor
Nyleg skrøyt vi av BF-styret sitt forslag til politisk fråsegn om «bibliotekets rolle i krisetider». I ei anna fråsegn til landsmøtet ser dei på «bibliotek og ytringsfrihet». Innleiingsvis heiter det at «Både biblioteksjefenes uavhengighet og tillitsvalgtes mulighet for medvirkning bør tillegges særlig vekt i kontroversielle saker». Dei ser altså på både den no seks år «unge» tlføyinga til §1 i Biblioteklova. §100 i Grunnlova og på Arbeidsmiljølova. Ikkje minst det siste har vore lite framme i den opne debatten.
Dei har også eit krav til regjeringa om å «fullfinansiere Helsebiblioteket.no over statsbudsjettet». I tillegg til å argumentere sterkt for dette, er saka prinsippielt viktig. Fleire område kunne med fordel hatt elektroniske bibliotekbaserte tenester av denne typen: «Bibliotekarforbundet mener at lisenser som gir lik tilgang til elektroniske ressurser og kunnskapskilder, er et nasjonalt fellesgode. Å forhandle lisenser på nasjonalt nivå medfører vesentlig mindre byråkrati enn å fremforhandle slike lisenser lokalt, og Helsebiblioteket.no er derfor ressursbesparende både for helseforetakene og for andre virksomheter».
Tenk over denne tittelen. Er folkebiblioteket faktisk avhengig av noko eller nokon? Kva i all verda skal biblioteket trenge å lausrive seg frå?
Så kan du lese eitt eller fleire av dei 89 blogginnlegga vi har knytt denne kategorien til. For dette innlegget tilhøyrer den faste spalta kvar tysdag der vi forsøker å presentere bloggen som eit oppslagsverk! Vi pleier også å la vekas kategori bli representert ved eit utvalt innlegg. Det blir eit innlegg frå 2016 der vi, saman med blant anna Mariann Schjeide, R. David Lankes, Joseph Good og Mikael Böök, stilte det (leiande) spørsmålet (og svarte): «Det nøytrale biblioteket? Ja – og nei!».
«Bibliotekarens kompetanse er samfunnskritisk», heiter det i ei politisk fråsegn forbundsstyret i Bibliotekarforbundet legg fram for landsmøtet om eit par veker. Ordet samfunnskritisk fekk brått denne våren, ifølgje blant anna Språkrådet, den nye meininga «samfunnsnødvendigog … samfunnsviktig, som i samfunnsviktig infrastruktur». Men når Bibliotekarforbundet no bruker uttrykket, er det også i den «gamle» meininga at «biblioteket skal bidra til utvikling av kritisk tenkning og digital dømmekraft i befolkningen». Slik det står i den nasjonale bibliotekstrategien.
Men, held BF-styret fram, med fokus på koronaen (våre uthevingar): «Utover dette er det lite som peker mot at biblioteket har noen spesiell rolle om en krise skulle inntreffe. I forbindelse med vårens gjenåpningsproblematikk ble det tydelig at biblioteksektoren mangler en nasjonal aktør som kan være broen mellom departement, bibliotekeiere (både kommunale, fylkeskommunale og staten) og de bibliotekansatte. Flere etterlyste at Nasjonalbiblioteket skulle ta en tydeligere rolle som bindeledd mellom bibliotek og departement. Nasjonalbiblioteket gjorde det klart at de ikke ser på det som en del av sitt mandat å være bibliotekets stemme nasjonalt».
BF-styret konkluderer: «Bibliotekarforbundet ønsker å være en samarbeidspartner og en premissleverandør i det videre arbeidet med å definere bibliotekets rolle i krisetider».
Vi skriv 24. oktober, FN-dagen, og vi skal vere dagsaktuelle:
Med-bloggar Mikael Böök engasjerer seg i biblioteket som utgjevar, blant anna i IFLAs spesialgruppe på feltet. Gruppa legg størst vekt på UH- og forskingsbibliotek som publiserer akademisk litteratur, sjølv om ho også har vore innom folkebiblioteka. Mikael kommenterer nedanfor eit nyleg webinar i regi av spesialgruppa, men spør seg kvifor ikkje IFLAs eigen omfattande advocacy, særleg når det gjeld FNs berekraftsmål, reknast som publisering? Og kvifor publiserer ikkje bibliotekarane støtta si for FN-avtalen for eitt forbod mot kjernevåpen?:
>> Stop press: ICAN Norge annonserte (25.10. kl 00.43 på NRK.no) at «Honduras ratifiserte FNs atomvåpenforbud. Med disse ratifikasjonene har 50 stater ratifisert forbudet og om 90 dager trer avtalen i kraft».
I somras anslöt jag mig till bibliotekariernas internationella paraplyorganisation IFLA. En kan alltså bli personmedlem där ifall en anser sig ha råd med den årliga medlemsavgiften (77 euro).
Som bakgrund till mitt IFLA-medlemskap kan jag berätta att jag för ett par år sedan beslöt att delta i IFLAs relativt nya specialgrupp (SIG) om library publishing (LibPub) — biblioteket som utgivare (tidigare blogginlägg om detta finns här och här och här).
LibPub-gruppen höll för några dagar sedan (16. oktober) ett webinarium, som jag missade. Men nu har jag tittat och lyssnat på den drygt två timmar långa inspelningen av evenemanget via Youtube. Webinariet var, så vitt jag begriper, ett försök att dra in bibliotekarier från en större del av världen än den nordamerikanska och västeuropeiska i LibPub-gruppen. Sålunda hade föredrag inbegärts från bl a Filippinerna, Ryssland, Nigeria och Turkiet… Jfr Webinariets program.
Den som inte hinner ta del av hela webinariet kan gå direkt till James «Jim» O’Donnells eleganta, sammanfattande slutkommentar som börjar vid 1:59.
Library publishing ges vanligen en tämligen snäv definition: …
Ifølgje svenske Biblioteksbladet 25. august har Sölvesborg sør i Sverige fått ny biblioteksjef. Det er vel ikkje vanleg å intervjue ny-sjefen i ein kommune med åtte tusen innbyggjarar, men Sölvesborg blei i fjor herostratisk berømt for at biblioteksjefen valde å gå frå stillinga si fordi ho ikkje fekk kjøpe inn bøker på andre språk enn svensk. Saka er at Sverigedemokraterna (SD) er det største partiet og har makta saman med andre borgarlege.
Men den nye biblioteksjefen er optimist: «Det behövs tid och lugn och ro. Med en struktur löser man detta. Man håller ut, det måste få ta tid».
BiS ved Tobias Willstedt har derimot vore tydeleg kritisk «Angående händelserna i Sölvesborg». Der han også viser til ein master frå bibliotekshögskolan i Borås om bibliotekpolitikken til franske Nasjonal front på 1990-talet, men som vi ikkje fekk opna no på grunn av stor datatrafikk.
Mitt resolutionsutkast för IFLA:s generalförsamling i den Haag 5. november (se inlägget «Måste biblioteken foga sig i kärnvapenstaternas diktat?» i bibliotekettarsaka.com 21.7.) har fått gensvar på IFLA:s epostlista om Library publishing (Biblioteket som utgivare). Närmare bestämt har jag fått ett par goda råd.
För det första blev jag tillrådd att förkorta och klarifiera resolutionsutkastet. Därför lägger jag nu det tidigare utkastet åt sidan och ersätter det med följande:
IFLA should apply for becoming a partner organization in the International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN), which received the 2017 Nobel Peace Prize «for its work to draw attention to the catastrophic humanitarian consequences of any use of nuclear weapons and for its ground-breaking efforts to achieve a treaty-based prohibition of such weapons.» (Details about ICAN partner organisations and an application form are found at ICAN’s webpage http://www.icanw.org/partners.)
Vidare vore det viktigt att en institutionell IFLA-medlem (eller flera) ger sitt stöd åt utkastet redan före 3. augusti då tidsfristen för resolutionsförslag utgår.
Vill Norsk Bibliotekforening vara med på detta? Jag försöker också kontakta Finlands och Sveriges biblioteksföreningar i denna sak.
Med sommarhälsningar,
Mikael Böök Personmedlem i IFLA Lovisa, Finland book (at ) kaapeli.fi / tel. +358 44511 324
Den britiske statsministeren i fire periodar i siste halvdelen av 1800-talet, William Gladstone, er hylla på mange vis dei siste halvanna hundre åra for leiinga av det Britiske Imperiet. Men no vaklar statuane av han, for det er blant anna sett fokus på at han lenge var imot å oppheve slaveriet. Til BBC 11. juni uttalte Gladstone’s Library at han innan 1850 hadde gjort heilomvending.
Men i dag er dei på heimesida si klare på at dei ikkje kjem til å motsetje seg fjerning av statuar og liknande av grunnleggjaren sin, om det skjer etter eit demokratisk vedtak. Dei meiner no at det nærmest ville vere i den demokratiske ånda hans å gjere det.
Jaggu er dei ikkje blitt tilhengarar av #BlackLivesMatter også. Men er det blitt med slike som med konsern som går i Pride-tog med regnbogeflagg og firma-logo? Dei skriv det på konto for PR-utgifter og kan trygt kalkulere med vinning.
Bærum bibliotek har laga ei leseliste for ungdom om BLM. Klikk og kikk.
I Washington Post finn vi to urovekkjande oppslag om bibliotek denne veka: I hovudstaden har folkebiblioteka opna igjen, men raskare og meir uforsiktig enn dei fleste andre stader. Trass i fleire klagar er ikkje biblioteksjefen einig i dette. Blant anna meiner han det ikkje er naudsynt å informere personale eller publikum når ein tilsett har fått påvist smitte, fordi «tilsette ikkje er meint å kome nærare enn seks fot frå kundene meir enn ein augneblink». I tillegg viser han til dei tilsette sitt personvern. Han seier han «forstår uroa blant dei tilsette, men meiner innbyggjarane må kunne kjenne seg trygge når dei kjem for å låne bøker».
För ett par dagar sedan ramlade ett medlemsbrev från bibiotekariernas världsorganisation IFLA ned i min epostlåda. I brevet ville IFLA påminna om förberedelserna inför organisationens generalförsamling som ska mötas nästa gång i den Haag den 5 november. Samtidigt meddelades att tidsfristen för att lämna in förslag till mötesagendan har förlängts till 3 augusti (kanske pga av pandemin?)
Först kändes brevets innehåll en aning avlägset såhär mitt i den hetaste sommar- och semesterveckan. Men efter ett morgondopp i Finska Viken och en extra kopp kaffe förstod jag att här erbjuds ett tillfälle . . . att försöka göra någonting viktigt. Eller kanske försöka på nytt, det kan väl inte vara första gången som någon lägger ett resolutionsförslag i den här stilen inför IFLAs generalförsamling? : Les mer «Måste biblioteken foga sig i kärnvapenstaternas diktat?»→
Her på bloggen har vi fleire gongar klaga på det norske bibliotekmiljøet sin ivrige gang rundt dei fleste heite grautfat som finst og tendens til ikkje å fullføre faglegpolitiske debattar. Men no, mens dei fleste av oss har vore i kompakt korona-modus, har tidskriftet Bok og bibliotek og redaktør Odd Letnes gjort eit viktig forsøk på det motsette ved å ta opp det komplekse temaet biblioteket og ytringsfridomen. Både spesielt, knytt til spørsmålet om ein framandfiendtleg organisasjon skal få leige lokale på Deichman, og meir generelt. Ved å søke stadig nye og kompetente intervjuobjekt har debatten blitt sakleg og hatt god framdrift, og ein har vore innom dei fleste sidene av saka.
Men det vil nok skje meir. I Morgenbladet denne veka ser vi at saka er på veg opp på kommunalpolitisk nivå: «Partiet Rødt har bedt byrådet om å nekte Stopp islamiseringen av Norge (Sian) og andre ekstreme organisasjoner å låne møtelokaler på biblioteket. «Folk skal ikke måtte risikere å møte Sian på biblioteket»».
Initiativet har førebels fått tilslutning av SSRT (The Social Responsibilities Round Table) og ALISE (Association for Library and Information Science Education) som organiserer utdanningsinstitusjonar innafor bibliotekfag og tilsette og studentar ved desse i både USA og Canada.
Og – sekundet før vi skulle klikke «publiser» – sjølve ALA (Americal Library Association). Dei har opna denne saka for twitter-taggen #librariesrespond, der det truleg vil kome mykje meir av det same.
Forfattaren, den tidlegare kulturredaktøren og svenske PEN-leiaren Arne Ruth har starta eit internasjonalt opprop for å frigje Julian Assange. Om han blir sett fri i UK vil han truleg bli utlevert til USA, eventuelt via Sverige.
Klassekampens Mari Skurdal skreiv 29. februar: «Dersom han utleveres til USA og dømmes etter spionasjeloven for de viktige og epokegjørende avsløringene av amerikanske krigsforbrytelser i 2010, vil det sette pressefriheten tilbake over hele verden. En slik dom betyr at ingen som avslører USAs maktovergrep, er trygge, uansett hvor de befinner seg. Det Assange er tiltalt for, burde han blitt hyllet for».
I 2010 leverte dei norske bibliotekorganisasjonane ei viktig fråsegn til støtte for Wikileaks. No burde dei kunne fronte det nye oppropet her i landet.
I biblioteket i Mill Valley, California, har dei starta eit omfattande program med foredrag, debattar, boktips, podcastar, blogg osv. osv. med fokus påklimakrisa: Borrowed Time.
Men også dette stiller vi på denne bloggen nokre kritiske spørsmål ved.
Det er ingen tvil om at folkebibliotek i dag ønsker å ta på seg større samfunnsansvar enn å «stille bøker og andre medier gratis til disposisjon», slik det har heitt i biblioteklova i nokre generasjonar. At det skal skje gjennom «aktiv formidling» har kome til, og for seks år sidan dette med møteplass og samtale og debatt.