Kategori: Lydboka

Les – og høyr – Agnes Ravatn!

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar

Den nye romanen hennar, Doggerland, er ikkje berre frekk, underhaldande og medrivande, som vanleg frå hennar side, men denne gongen også ein skarp analyse av dei høgaktuelle problema for bok- og forlagsbransjen og for den allmenne lesevna og -lysten, då ikkje berre for born og ungdom. Og med eit småskummelt sci-fi-hint til den såkalla kunstige intelligensen.

Etter å ha lese Doggerland, eller før lesinga, bør alle bibliotekarar (og andre) lytte til ein episode i Litteraturhusets (Oslo) podkastserie med tittelen Ubehaget i lesekulturen der DnF-leiar Bjørn Vatne intervjuar Agnes Ravatn. Ein heil time, utan eitt dødpunkt.

Underteikna har lenge vore opptatt av motseiingane mellom biblioteket og den øvrige bokbransjen, særleg når det gjeld kampen om lydbøkene og e-bøkene og av den ikkje sjeldan utviste ignoransen til biblioteket frå antatte autoritetar på litteraturfeltet. For femti år sidan, i ml-rørsla, var det mykje snakk om å identifisere underordna motseiingar kontra hovudmotseiinga i alle problemkompleks. No, nokre timar etter lesinga av Ravatn, og podkasten, har eg ei kjensle av at biblioteket høyrer mest saman med resten av bokbransjen. Men vi får sjå.

Leselyst, treng deg på, her skal du motstand finne

~ Anders Ericson ~ 3 kommentarer

Lydboka er blitt det nye litterære mediet og truleg den leiande litterære forma fram til nokon lanserer fungerande nevro-litteratur (direkte innsprøyting). Men for ei veke sidan måtte eg minne om biblioteket og lånarane sitt totale nederlag i boklov-kampen om lydboka for to-tre år sidan.

Og gjennom eit dekret frå Nasjonalbiblioteket i dag er det definitivt at biblioteka skal stå på sidelinja og knapt nok det. For saman med Forleggerforeningen har NB no «blitt enige om en ny anbefalt utlånsmodell for digitale bøker i folkebibliotek». Modellen er ikkje berre nøyaktig slik (bibliotek-)pessimistane hadde tenkt seg seg, men i tillegg har vi fått ei formulering som denne: «Dersom boken leveres tilbake før utlånsperioden er over, er lisensen sperret for neste utlån inntil lånetiden for forrige låner er utløpt».

Lydbok-forsvinninga revisited

~ Anders Ericson ~ 1 kommentar

I eit blogginnlegg i 2023 følgde eg opp storbybiblioteksjefane som i Aftenposten hadde spurt: «Hva skjedde med det opprinnelige forslaget om leveringsplikt på digitale lydbøker til bibliotekene?«. I artikkelen «Høringsinstituttet og påvirkning gjennom den korporative kanalen» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift denne veka nærmar vi oss forklaringa på denne negativt paradigmatiske stadfestinga av den nasjonale politiske og juridiske aksepten for at delar av medievalet i biblioteka skal vere styrt av forlag og distributørar.

Biblioteka som høyringsinstansar er ein del av heilskapen, men ikkje hovudfokus i artikkelen. Dei tre forfattarane, to av dei velkjende frå ABI på OsloMet, er mest opptatte av at denne høyringa, til skilnad frå den førre, i 2013, «evner å mobilisere bredere politiske og felt-interne allianser». I 2013 var biblioteket ikkje tema i lovutkastet, i 2022 eit viktig element i høyringsutkastet, men så heilt vekk i den vidare prosessen.

Lydbokliberalistane marsjerer

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar
Då lydboka er så lite fotogen, vel eg her eit tilfeldig foto frå reiser i Sverige: Frå festspisesalen på Kalmar slott, med «autentisk» oppduking frå 1586. Då det var «vanleg» med levande småfuggel i kaker. Dette var etter unionen.

Klassekampens kultursider har denne veka eit meir interessant tema enn ein skulle tru: Svensk litteratur og bokbransje. I dag er tittelen «Se på Sverige som et skrekkeksempel», og kort fortalt handlar det om at i Sverige:

» … lanseres gjerne lydbøkene før papirboka, og opplagene er små – eller trykkes såkalt on demand – slik at bokhandlene tidvis går tomme for eksemplarer. Resultatet er at leserne stadig oftere må velge lydbok. … Storytel fått vokse nesten uhemmet på det svenske bokmarkedet».

Framleis er det skilnader mellom Sverige og Noreg på dette feltet, men kor lenge? Vi kan lese:

«I motsetning til oss har ikke svenskene fastpris på nye bøker. I Norge faller også lydbøker under den reguleringen: Nye norske lydbøker kan ikke strømmes før fastprisperioden har gått ut. … I fjor ble det strømmet 45 millioner lydboktitler i Sverige, mens det ble solgt 25 millioner bøker. Dette endrer også litteraturen, mener Rasmus Landström. Forlaget og forfatteren får betalt for hver time som strømmes – ikke hver tittel. Dermed lønner det seg å skrive lange bøker».

Siste «nytt» om lydbøkene 

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar
Frå ein kveldstur nett no i fylket der sola aldri går ned over Oslofjorden. I landet der du aldri får låne lydbøker på biblioteket.

Bibliotekbloggaren er no i hovudsak blitt ihuga turbloggar, og er sjølvsagt då på fottur-ferie (berre på feil side av Oslofjorden). Men så kjem det nyheitsbrev fra Kulturdepartementet om ikkje mindre enn lydbokutgreiinga dei hadde tinga i kjølvatnet av boklovfadesen. Og då kan eg ikkje dy meg.

Men eg gjer ikkje meir enn å sitere frå konklusjonen. Eg overlet til folk som er i lønna jobb og eventuelle andre sjølvplagarar å lese heile greia og seie noko lurt. Her kjem dei ikkje overraskande sluttorda i rapporten:

«Artikkel 6 åpner derimot ikke for en lovbestemmelse om plikt-
avlevering av eksemplar for digitalt utlån. Bestemmelsen gir ingen holdepunkter for å innfortolke en slik rett. Det er heller ingenting i premissene i VOB som gir grunnlag for et slikt unntak.
Selv om det er gode grunner for en tilgangsrett til eksemplar for utlån fra offentlige bibliotek, finnes det ikke tilstrekkelig grunnlag i rettskildene slik de foreligger i dag. En slik tilgangsrett
vil kreve et tydeligere EU-/EØS-rettslig grunnlag».

E-bok-kollapsen berre i to aviser

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar
Lydboktilbod i bibliotek anno 2014 t.o.m 2024 – og vidare?

NBF-leiar Helene Voldner har sendt ut pressemelding, sikkert i alle himmelretningar, om stoda etter at Allbok er ute av soga, som Bokbasen, til den samla bokbransjen, stod bak. Då er det «ingen norske e-bøker eller e-lydbøker som kan lånes av de allerede 8.500 aktive brukerne, eller alle de andre brukerne av Deichman som ikke visste om tilbudet». Vårt Land trykker meldinga og har ingressen «Vi er vant til at Deichman er en spydspiss i utviklingen av bibliotektjenester for resten av landet, men her går det baklengs».

Dagsavisen, med vekta si på Oslo-stoff, har også eit oppslag. Men ingen andre aviser eller medium.

Voldner skriv blant anna: «Med dagens lesekrise bør vi bruke alle de verktøyene vi har, og vi bør sikre tilgang til e-bøker i biblioteket. Det er en pågående floke, og det er uforståelig at den ikke er løst foreløpig. … Ulike lesere har ulike behov, og ved å sørge for at også digitale bøker og lydbøker er tilgjengelig vil det bidra til at flere har tilgang». 

Kor mange andre bibliotek gjeld det? Allbok har fjerna infoen om «Hvilke bibliotek bruker Allbok?», men det var i alle fall alle folkebiblioteka i Rogaland, pluss utdanningsbibliotek som er på Feide.

Det var altså ikkje nok for bransjen at dåverande kulturminister Trettebergstuen (Ap) brått og overraskande sette stoppar for lovpålagt tilgang for biblioteka til lydbøker.

«.

Leseevna: Sverige ≠ Noreg

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar
Sett i eit eller anna svensk köpsentrum for mange år sidan

Bendik Vold skriv i Klassekampen 16.2. om pocketboka under tittelen «Den norske «billigboka» er en bløff. Myk perm, stiv pris». Han avsluttar slik:

» … strømmetjenestene [tar] stadig nye jafs av markedet. I fjor lyttet nordmenn til 12,4 millioner lydbøker; antallet solgte papirbøker var nesten fire millioner lavere. Selvsagt handler det om prisnivå – til prisen av én pocket kan man nå plukke fritt fra en nærmest ubegrenset lydbok-buffé.

«Jeg tror pocketbøkene kan være med på å bremse overgangen til lydformatet», sa den svenske forlagsveteranen Per I. Gedin til Klassekampen onsdag. Ja, kanskje – i Gedins hjemland, der billigbøkene fortsatt er billige. Men i Norge er det trolig for seint. Her har forlagene med viten og vilje tatt kverken på et format som kunne ha reddet befolkningens leseevne».

80 millionar i lydbokinntekter

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar
Mange titals treff på «lydbok» i App Store

Lydboka er blitt eit uromoment på fleire felt. Velkjend for lesarane våre er Trettebergstuen sin retrett om leveringsplikt til biblioteka. Så hadde vi Bernhard Ellefsen si katastrofemelding om lesingas tap for lydbokstrøyming. I tillegg har forlaga og særleg forfattarane vore sterkt opprørte over låge inntekter frå strøyming av lydbøkene deira.

Men ifølgje Bok365.no i går er det betring i sikte for dei sistnemnde. Under mellomtittelen «Betydelig inntekt for norske forfattere» kjem dei fram til «rundt regnet 80 millioner kroner til utbetaling for norske forfattere».

Trettebergstuen, igjen

~ Anders Ericson ~ 4 kommentarer
Ein skikkeleg luring, ho her, det er lett å sjå. Foto: Arbeiderpartiet (CC BY-ND 2.0)

Her handlar det faktisk ikkje om «inhabilitet i utnevnelsen av venner til maktposisjoner i kulturlivet». Bård Nylund, Tina Stiegler og Renate Larsen har fått kvart sitt «bein» takk vere den tidlegare kulturministeren, men ingen av dei i biblioteksektoren. For her har vi ei heilt anna sak, men som burde interessert fleire gravande medium enn denne skærve bloggen:

Då Anette Trettebergstuen la fram forslaget til den nye boklova i august 2022 var ho og departementet skråsikre på å ville innføre leveringsplikt av lydbøker til folkebiblioteka. Men i mars 2023, då berre eit halvt år hadde gått, og utan noka offentlegheit om det, hadde ho snudd tvert om.

Det mystiske er ikkje at den kommersielle bokbransjen har gode lobbyistar, men kvifor ho faktisk var på biblioteket si side i utgangspunktet, altså i forslaget?? For i god tid hadde utgreiarane hatt «bred dialog med bokbransjen. I perioden november 2021 til mars 2022 gjennomførte departementet i overkant av 50 møter med organisasjoner og aktører i bransjen«.

I eit blogginnlegg 16. mai i fjor leverte eg fem teoriar om korleis dette kan ha skjedd.

Sjå også denne tidslinja som viser korleis vi forsøkte å ta tak i boklovsaka under vegs:

Høyringa til boklovforskrifta er i mål

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar

Ei kjapp lesing av (nokre av) dei 40 høyringssvara som blei publiserte hos Kulturdepartementet i dag, fortel at skiljet mellom børs og katedral er større enn nokon gong. På bibliotek- og formidlarsida er det stor uro over dei elektroniske lydbøkene, mens forlaga og forfattarane er godt nøgde med alle delar av denne lovprosessen og treng ikkje nemne lydbok i bibliotek med eitt ord.

Eg vil framheve Biblioteksentralen sitt grundige svar. Dei oppsummmerer blant anna slik:

«Stridens kjerne er at rettighetshaverne motsetter seg bibliotekenes adgang til å kjøpe inn og låne ut digitale utgaver av verket/boka uten å innhente samtykke fra forfattere og forlag. Dette var forståelig for noen år siden, da kopisperrer, utlånsmodeller og bibliotekvederlag ikke var like avklart, men nå virker motstanden uforståelig.

Den virker også styrt av en ubegrunnet redsel for at markedet for særlig lydbøker skulle ødelegges nært totalt av bibliotekenes utlån, selv om det ikke fins tall som vi har sett som underbygger en slik påstand. Tvert imot har strømmetjenestene økt sin vekst etter at bibliotekene startet opp med digitale lydbøker (uten at det med sikkerhet fins en sammenheng her)».

Norsk Bibliotekforening har på si side levert ei eiga opphavsrettsleg utgreiing og er meir kortfatta i høyringssvaret. Dei avrundar slik: » … det er særs viktig at retten til digitalt utlån frå bibliotek blir presisert så snøgt som råd. Status per i dag er at forlaga ikkje tilbyr bokgruppe 8.9, dvs. e-versjonen av bokgruppe 2, til folkebiblioteka. Det trengst eit regelverk som ikkje hindrar biblioteka i å oppfylle oppdraget sitt».

Lesestatistiske forviklingar

~ Anders Ericson ~ 1 kommentar

Ikkje minst bibliotekfolk har forsøkt å avdramatisere Berhard Ellefsens utspel om «Lydboka … en kulturell katastrofe» i Morgenbladet nyleg, men det har ført til meir snakking forbi kvarandre enn fruktbar debatt. BE må derfor minne om hovudpoenget sitt i avisa i dag: «… lesing av bokstaver på en bokside er en uerstattelig betingelse for verden slik vi kjenner den». 

Dette hadde fortent ei nasjonal, tverrfagleg oppfølging, men i staden får vi, så langt, berre nye, sprikande debatt-trådar. Men som også kan ha godt av ein omgang i debattkverna:

Bibliotekforskar Terje Colbjørnsen meiner å trumfe Ellefsen med statistikk frå Leserundersøkelsen, men får til svar i dag at denne er «basert på selvrapportering, altså at man spør et menneske på telefon om hvor mye hen leser. Et eksempel på Leserundersøkelsens upålitelighet: Den viser så å si ingen endring i lydbokkonsum mellom 2013 og 2021″.

Dei tre i Deichmanleiinga viser til utlånsauken av p-bøker der i huset, men BE repliserer: «Ser vi utover Oslos kommunegrenser, har utlånet av bøker i norske bibliotek hatt en tilsvarende negativ utvikling som boksalget. I 2012 ble det lånt ut 3,4 bøker per innbygger i Norge, i 2022 var det 2,15. Dette er også et enormt fall! * »

Også frå eit visst anna bibliotek i Oslo sentrum ser verda litt annleis ut enn frå fjord og fjell: «Er dette gullalderen for norske bibliotek?»

* I Morgenbladet 10. november har NB-avdelingsdirektør Tinnesand eit innlegg med stikktittelen «Tallene som Bernhard Ellefsen bruker, er ikke sammenlignbare». For det har vore endringar i det statistiske grunnlaget. Han korrigerer Ellefsen sitt utlånstal frå 2,15 til 2,21 pluss 0,17 for e-bøker. Altså formidable 2,38 …

Lydbok-juridisk dragkamp

~ Anders Ericson ~ 1 kommentar
«The phonograph at home reading out a novel.» From ‘The Papa of the Phonograph,’ Daily Graphic (New York), April 2, 1878

Klassekampens hovudoppslag på kultur i dag handlar om dette som kjem godt fram i stikktittelen: «Det er uproblematisk å åpne for utlån av digitale lydbøker, mener Bibliotekforeningen. Forleggerforeningen er uenig». Litt meir i detalj:

«På oppdrag fra Forleggerforeningen har jussprofessor Ole-Andreas Rognstad utredet en ordning med leveringsplikt for lydbøker til bibliotekene. Han konkluderte med at det er «tvilsomt» om en slik regel kan innføres uten å komme i konflikt med lovgivningen i EU og EØS» (sjå side 47 ff her).

Mens advokat Vebjørn Søndersrød, engasjert av NBF, «mener det ikke er noe i veien for at bokloven også kan omfatte en leveringsplikt for lydbøker. … det koker ned til kompensasjonen som blir gitt til forfatterne..». Det siste går også fram på NBF si heimeside i dag (sjå Søndersrød sitt notat).

NBF-leiar Vidar Lund oppsummerer i Klassekampen: «– Derfor er det ekstra viktig at regjeringen nå blir informert om at leveringsplikta kan innføres uten å være i strid med lovgivningen».

Det har til no (1. november, dvs. ein månad før fristen går ut) berre kome inn tre, svært tynne, høyringssvar til utkastet til forskrift, der biblioteka altså glimrar med sitt fråver.

PS: På Bok365 i dag er også biblioteka i fokus. Også her er Vidar Lund intervjua. Lydbøkene er nemnde, men innkjøpsordninga og litteraturutvalet i folkebiblioteka er utgangspunktet.

Lydboka – ein kulturell katastrofe?

~ Anders Ericson ~ 1 kommentar

Bernhard Ellefsen brukte i Morgenbladet 29. september ei dobbeltside på lydbøkene: “Å hevde at lydboklytting er det samme som lesing, tilslører en kulturell katastrofe”. Han viser til at salet av fysiske bøker er redusert frå 19 til 11 millionar det siste ti-året. Mens det samtidig er 10,7 millionar årlege strøymingar av lydbøker. Retorisk spør han: – “Åtte millioner ut, nesten elleve inn – pjuh! Da er vel tapet mer enn kompensert for og alt såre vel?”

Ellefsen polemiserer godt mot Storytel og kjeldene deira sine konklusjonar, blant anna: «Høre bok eller lese bok? For hjernen din spiller det ingen rolle!». Og han peikar på den store vridinga mot underhaldning og særleg krim som lydbokstrøyminga står for. Og på at bruken av strøyming er så lite «forpliktande», samanlikna med kjøp av bøker: “Der et stort flertall hører ferdig de bestselgende krimbøkene de begynner på, er det et nesten like stort flertall som hopper av nobelprisvinner Olga Tokarczuks roman Løperne”.

Oppsummert frå Bernhard E.: “Der gode bøker, i større grad enn gode filmer, god musikk eller god billedkunst, i lang tid har hatt reelle muligheter til å nå et ganske (og noen ganger veldig) bredt publikum, er den sjansen nå betraktelig mye mindre. Når vi vet hvilken kulturell betydning boken som medium og litteraturen som kunstform har hatt de siste århundrene, er det en dramatisk erkjennelse”.

Gløym at Ellefsen i bibliotekmiljøet er den aller største og styggaste kasseringsmoralisten, og les denne saka hans i MB.

I helgas nummer av Morgenbladet svarar tre av leiarane på Deichman …

Les mer «Lydboka – ein kulturell katastrofe?» →

Lyttbare, men ufullstendige lydbøker

~ Anders Ericson ~ Legg igjen en kommentar

Hovudsaka på kultursidene i Klassekampen 23. juni var: «Ønsker mer lyttbar sakprosa». Som aktiv lydbokbrukar gjennom mange år, var det godt å lese at NFFO-leiar Arne Vestbø slår eit slag for meir sakprosa på dette mediet. Eit presist og godt slag mot forleggjarane var det også. Dei gjer det for enkelt for seg med den sterke dominansen av krim og seriebøker. Annan skjønnlitteratur blir gjerrig utposjonert, så det ikkje skal sjå for ille ut. Og i strøymetenestene sine «sakprosahyller» fyller kjendisbiografiane godt opp.

>> Dette trykte avisa som lesarinnlegg 10. juli. Så høyrer vi kanskje noko frå forlag og/eller forfattarar, til skilnad frå førre gongen eg tok det opp?

Vi veit at lydboka rekrutterer nye «lesarar» og at ho dekker behov der papirboka kjem til kort. Og det kjem ut viktig og velskriven populærvitskapeleg litteratur som hadde trengt det løftet lydboka kunne gi han. Berre eit lite utval av denne litteraturen kjem altså som lydbok, men skal forlaga ha håp om verkeleg å nå sakprosa-interesserte med lydboka, må blant anna noko heilt konkret på plass, nemleg fot- og sluttnotar og litteraturlister. På éin eller annan måte.

Ta eit par døme på norsk sakprosa eg har lytta til i det siste, …

Les mer «Lyttbare, men ufullstendige lydbøker» →

Det mest interessante ved boklovprosessen

~ Anders Ericson ~ 5 kommentarer

«- Hva skjedde med det opprinnelige forslaget om leveringsplikt på digitale lydbøker til bibliotekene?» Slik opnar åtte storbybiblioteksjefar eit lesarinnlegg i Aftenposten 14. mai. Dei argumenterer godt og konsist for reversering av forslaget, men utan å gå nærmare inn på spørsmålet sitt om korleis ei slik heilomvending var muleg, i ein politisk prosess på toppnivå i eit demokrati.

I høyringsnotatet verka kulturminister Trettebergstuen skråsikker på å ville innføre «en leveringsplikt til folkebibliotekene. Slik vil lånere over hele landet få tilsvarende godt utvalg i lydbøker som de er vant til på papir«. Det kunne ho vere, tenkte vel mange, for utgreiarane hadde jo hatt «bred dialog med bokbransjen. I perioden november 2021 til mars 2022 gjennomførte departementet i overkant av 50 møter med organisasjoner og aktører i bransjen«.

Snuopperasjonen er ikkje berre mystisk. Han er så dramatisk for biblioteka, om lova blir som forslaget no står, at vi må snakke om eit paradigmeskifte: Kva skjedde då folkebiblioteka rykkja ned til andre divisjon for nasjonale kultur- og kunnskapsformidlarar? Etter dette vil det vere politisk og juridisk aksept for at medievalet i biblioteka blir styrt av eksterne, av forlag og distributørar.

Denne hendinga bør dokumenterast så godt som råd og få sentral plass ikkje berre i bibliotek- og kulturpolitikkhistoria, men i historia om sentralforvalting og politikkutforming generelt.

Med min beste fantasi forsøker eg meg på nokre forklaringar, men det er umuleg å ikkje bli konspiratorisk:

  1. I dei meir enn 50 møta m.m. tok representantane for bokbransjen (den kommersielle og kunstnarlege) lett på eller unngikk bibliotekas behov , då dei var trygge på at eit forslag om leveringsplikt aldri ville kome lenger enn til å bli nemnt i ei bisetning i høyringsnotatet (og eigentleg har dei jo ikkje sans for bibliotek).
  2. Ein viss kulturminister «tok ein spansk ein»; ho hadde eit akutt velferdkulturpolitisk og anti-kommersialistisk markeringsbehov som ho trumfa gjennom i høyringsnotatet.
  3. Ein viss nasjonalbibliotekar leia utgreiingane. Han sa til Bok og bibliotek ved oppstarten: «At det er eg som nasjonalbibliotekar som har fått i oppgåve å leie dette arbeidet, er eit signal frå regjeringa». Dette kan ha vore berre hans eiga optimistiske tolking, men etter dette kunne han ikkje levere frå seg noko utan leveringsplikt til biblioteka.
  4. Ein kombinasjon av punkta 1 til 3.
  5. Høyringsnotatet var utforma av den diplomatiske og konfliktsky ChatGTP.

PS: Ein god del offentlege utgreiingar, typisk NOUar med meir eller mindre brei fagleg, byråkratisk, forskingsrepresentasjon osv, får likevel ikkje gjennomslag når politikarane skal seie sitt. Men dette var ikkje ein NOU, men ei «intern arbeidsgruppe» med nasjonalbibliotekaren som «formelt en del av departementet i denne perioden …. Arbeidet med boklov skjer på denne måten i regi av departementet».