Nrk.no skreiv her om dagen at «Google vurderer å betale mediehus for nyheiter». « – Vi ønsker å hjelpe folk til å finne kvalitetsjournalistikk. Det er viktig for eit informert demokrati og bidreg til ein berekraftig nyheitsindustri, seier visepresident for nyheiter i Google, Richard Gingras til Financial Times».
Men det finst sjølvsagt ein hake ved dette – eller aldri ein gratis lunsj, som det heiter: «- Det er mange redaksjonar som kjempar om merksemda. Det er difor sannsynleg at slike lisensavtalar blir for nokre få av dei største utgjevarane, seier ein direktør for eit journalistikkstuium ved universitetet i Oxford.
Denne bloggaren skal likevel prøve tenesta framover, for å sjå om også folk med sære interesser har noko å hente.
Biblioteka skal også formidle nyheiter, derfor har dei aviser og maskiner med nettilgang. Men særleg nettaviser får større og større overskrifter, og klikkoptimeringa slår om seg.
Gamle aviser må vel trykkast opp igjen no? Her ei viss 50-årsjubileumsutgåve
For eitt år og fire dagar sidan skreiv vi om krisa for Atekst når nokre aviser trekker seg og stadig fleire aviser innfører embargo på artiklane sine på ei veke eller meir. No har dette stått på eit år, og ved inngangen til 2020 har Retriever/Atekst valt ein ny betalingsmodell som for dei fleste vil bety ein sterk prisauke. Så mykje dyrare blir det, meiner i dag NBF-nestleiar og bibliotekdirektør på OsloMet Lars Egeland på Khrono.no, at fleire bibliotek må seie opp avtalane.
>> 31. januar: Retriever støttar delvis Egeland, men skuldar på avisene.
OsloMet forlenger avtalen med same sum som i fjor, men alt utpå våren vil pengane ta slutt, då den nye betalingsmodellen går på forbruk, artikkel for artikkel. Det blir ein prisauke på 170% om dei skulle halde fram med like mykje bruk som i fjor. Det same valet har UiO, UiB, UiT og NTNU gjort.
Kritikken til Egeland er skarp; han skriv blant anna at «avisarkivet er en monopolist som nå presser prisene oppover samtidig som folks mulighet til å kunne søke i gamle avisartikler i høyeste grad er av stor demokratisk betydning». Men han foreslår også konkrete løysingar baserte på røynslene med Lovdata i året som gjekk:
I dag skriv MedieNorge, som Institutt_for informasjons- og medievitenskap i Bergen står bak, at i 2018 var 7 prosent av norskingane på 15 år eller eldre «helt enig» i at aviser var den viktigaste kjelda deira for nyheiter, mens Internett var viktigast for 47 prosent. Tilsvarande i 2003 var 23 og 7 prosent. Noko har skjedd, ja.
«Nyheiter» ser ikkje ut til å vere nærmare definert. Her på bloggen skil vi gjerne mellom falske og ikkje fullt så falske.
Den US-amerikanske kritiske nyheitstenesta FAIR peiker i dag på det dei meiner er eit døme på alvorleg svikt i det kollektive minnet hos sentrale samfunnsinstitusjonar. Det handlar om den halv-offentlege renommerte Washington DC-baserte kringkastaren NPR som har intervjua leiaren for ein kjend menneskerettsorganisasjon om massakren i moskeen i Christchurch. Sistnemnde hevdar at noko slikt angrep i ein moské aldri tidlegare har funne stad. Og intervjuaren tar dette for god fisk.
Men FAIR minner om fleire døme, eit av dei nyaste i Quebecq i 2017, som fekk stor internasjonal merksemd, eit anna i Den sentralafrikanske repulikken same år og massakrar i Myanmar og Sri Lanka tidlegare i tusenåret. FAIR oppsummerer: «Dette er eit prov på at informasjonssystema våre svikter når det gjeld å fokusere på vald mot muslimar – og følgjeleg den farlege svekkinga av det kollektive minnet vårt.»
Ja, det blir reprise på reprisene å blogge om blindsoner eller ikke-saker i norsk presse. Pål Steigan skriver i dag om BRICS 2018 – et viktig møte du ikke hører om. Og det stemmer: Et søk på «BRICS» i Atekst for juli 2018 viser:
Bjørn Vassnes i Klassekampen, i vitenskapspalta si denne torsdagen (og alle torsdager – grunn god nok til å abonnere), skriver om Cass Sunstein si siste bok #republic. Overskrifta til Vassnes er «De tusen ekkokamres tid», som antyder ei velkjent retning. Men det kommer mer:
Vi vender stadig tilbake til den danske bibliotektjenesten Faktalink.dk. Gjennom den demonstrerer folkebiblioteka i dronningriket at de tar ansvar for sjøl å publisere også når andre nøler, og å gjenspeile debatter, hele tida uavhengig av myndigheter og administrasjon.
Ta for eksempel denne grundige artikkelen (uten abonnement får vi langtfra hele saken, og ikke vellet av lenker og referanser) om «Danmarks aktive krigsdeltagelse siden 2001». Innholdet samsvarer ikke over alt med det danske Forsvarsministeriets. For å si det mildt.
Vi mener, og har lenge ment, at sånt som dette burde vært en naturlig følgetjeneste til det norsk «debattbiblioteket», til møtene og debattene som trekker folk til biblioteket.
Vyer om hybridbiblioteket og det digitale biblioteket blir tomme ord om det bare skal dreie seg om å låne ut forlagsutgitte e-bøker og digitaliserte bøker fra det forrige tusenåret.
15. februar ba NBF-leder Mariann Schjeide om innspill fra fagmiljøet til spørsmålet «Kva gjer biblioteka med tidsskrifta sine?» Her fullfører og publiserer vi nå ei «bekymringsmelding» som vi har hatt liggende halvferdig siden august om nettopp situasjonen for tidsskrifta i norske folkebibliotek. Dette er ikke annet enn en journalistisk betraktning fra en relativt storbruker av tidsskrift i mange fasonger og sammenhenger, og samtidig med litt peil på nasjonale bibliotekverktøy. Andre vil kunne grave djupere, og gjerne korrigere allerede i kommentarfeltet nedenfor.
For ei drøy uke siden skreiv vi om en US-amerikansk undersøkelse som påviste at folk har mye større tiltro til biblioteket enn til pressa, og samtidig at enkelte småbybibliotek i USA nå forsøker å ta ansvar for informasjons- og nyhetsspredning der lokalaviser har gått dukken.
Nå kan vi lese om liknende tankeganger på riksnivå i Storbritannia. Der har British Library, nasjonalbiblioteket i London, etablert en egen samling med den kritiske journalisten John Pilgers reportasjer, filmer og radioinnslag, og de presenterte materialet under en to-dagers festival i desember:
En bloggpost med denne tittelen er gjort av Terje Alsnes på Spartakus.no. Han skriver og lenker til de mest leste samfunnsorienterte norske bloggene og nettstedene både til venstre og høyre.
Han åpner med ferske tall for tilbakegangen til papiravisene og nå også andre hovedstrøms nettaviser. Og de først nevnte bloggene har nå fra 100 til 300 000 unike brukere pr måned. Med de tildels sterkt høyreorienterte i ledelsen.
Bærum bibliotek har en godt vedlikeholdt oversikt over nyhetskilder i hovedstrøms media, da det mest er disse nyhetssøkestedene fanger opp. Før mener jeg å huske at Bærum skreiv om blogger sammen med nyhetskilder, men nå står det under Sosiale medier.
Her om dagen på fagforumet biblioteknorge kunne vi lese om den demokratiske utfordringa at stadig mer avisstoff havner bak betalingsmurer og bare kan leses, og kommenteres, av abonnenter. Ei utvikling vi bare har sett begynnelsen på. Men for biblioteket bør det være like naturlig å forsøke å bøte på sånne ulikheter som å låne ut bøker fordi folk flest ikke har råd til å kjøpe alt de trenger.
Nettet skaper flere store endringer på nyhets- og avisområdet, men kanskje ikke så raskt og så omfattende som mange har spådd. I Klassekampen 31. oktober har redaktør Bjørgulv Braanen tittelen “Hvor står avisene etter 20 år med intens digital eksperimentering?” Etter å ha lest flere ferske undersøkelser er svaret hans at papiravisa holder seg overraskende godt: “Papir slår digitalt”, konkluderer han.
Det handler både om hva folk – også ungdom! – fortsatt foretrekker og hvor forskjellig vi leser de to typene aviser. Vi leser nemlig mange ganger så mye når vi leser papiravisa. Trass i kjempeinvesteringer i nettutgavene “forholder de fleste – opp mot 60 prosent – seg bare til papirutgaven, mens rundt 30 prosent leser både papir og digitalt”.
Så det er ingen grunn for at biblioteket skulle si opp papirabonnementene til fordel for Pressreader eller ut fra forestillinga at folk er blitt sjølhjulpne med nyheter nå når “alt” blir delt på FB. Og det er ingen grunn til å ominnrede aviskroken til fordel for enda mer makerspace.
Nasjonalbiblioteket utlyser en ny runde statsstøtte til “arenautvikling“. Men nå er det enkelte nye element, om vi ikke tar helt feil. I et veilednings- dokument (pdf) heter det blant annet: “Det oppfordres særlig til søknader om samtale- og debattarrangementer, gjerne knyttet til lokale temaer eller til formidling av bibliotekets innholdsressurser” (vår utheving).
Når det gjelder det sistnevnte, formidling av bibliotekets innhold, har undertegna gjennom flere år utvikla ideer og et eget konsept og har også en tjeneste av denne typen i drift, nemlig kunnskapsportalen til “Nye kommuner – nye bibliotek”, som drives av fylkesbiblioteka i Trøndelag (se “Portalens innhold” til venstre). Liknende tematiske portaler kan utvikles rundt f.eks. lokale, regionale og hvorfor ikke nasjonale saker/prosesser der innbyggere, grasrotorganisasjoner, politikere, lokalpresse osv. har behov for oppdatert – og sjølsagt balansert – kunnskap og informasjon.
Den US-amerikanske juristen, tidligere Obama-rådgiveren og mangslungne intellektuelle Cass Sunstein kom for få dager siden med ny bok: #Republic: Divided Democracy in the Age of Social Media. I Danmark var Rune Lykkeberg, redaktøren av Information, i går klar med en grundig, men også kritisk omtale av boka.
Sunstein slår fast at den gamle utopien er gått i oppfyllelse om å kunne “designe” sin egen nyhetsstrøm. Men du trenger ikke engang gjøre det sjøl: »Andre gør det for dig (og du har måske ingen anelse om, at de gør det). Du er nemlig både forbruger og produkt i det digitale univers.”
Nasjonalbiblioteket utlyser en ny runde 