Den som intet woker, intet vinner

Kva kan ein på ein heit dag (29 pluss) bruke som illustrasjon til denne saka? Her er utsikta frå Røysåsen mot Moss, med Oslofjorden og Vestfold bak.

Nyleg skreiv eg om biblioteket i Tyskland der leiinga ville klistre åtvaringar på bøker som  «muligens ikkje [er] forenlig med prinsippene i et demokratisk samfunn». Men no har ein domstol avgjort at dette ikkje er lov.

Men vi kan samtidig lese at den tyske bibliotekorganisasjon BIB innbyr til rapportering av bøker «på randen»: Prosjektet Medien an den Rändern «tar ikke bare for seg (politisk) litteratur på høyresiden, men tar generelt for seg medier som kan være kontroversielle med hensyn til anskaffelse, ettersom de er kontroversielle på grunn av tema, form, forfatter eller uttrykt posisjon. Dette betyr at de kan «vekke sterke følelser og føre til motstridende meninger i lokalsamfunn og samfunn (Europarådet 2015, 8)». (Translated to norsk bokmål with DeepL.com).

Er dette i kjømda her i landet også? Eg spør, for eg har no på det tolvte året berre vore i kontakt med det norske bibliotekmiljøet via denne bloggen.

    Bibliotek i utforbakke

    Eit par oppsnapp den siste tida, om bibliotek og maktbruk, sensur og sjølvsensur: Først dette med Trump og Kongressbiblioteket. Takk til Lars Egeland, som i Nettavisen fortel om avsettinga av biblioteksjef Carla Hayden (farga og kvinne, føy og føy!). Så fekk sjefen for copyright-kontoret sparken. Biblioteket blei oppsøkt av Elon Musk sine DOGE-folk, men dei blei avviste, så i dag er ei overskrift i The Washington Post: It’s called the Library of Congress. But Trump claims it’s his.

    Så ein tur til Tyskland. Økonomen Norbert Häring, som også er sterkt opptatt av ytringsfridom mm., skriv på bloggen sin om korleis forvaltningsdomstolen i Münster no slår fast at biblioteka kan åtvare brukarane om «kontroversielle» bøker dei har i samlinga.

    Det lokale biblioteket hadde på boka «Putin Herr des Geschehens?» av Jaques Baud påført merknaden «muligens ikkje forenlig med prinsippene i et demokratisk samfunn». Etter ein omtale av Häring redusert dei merknaden til «kontroversielt innhold». Ein annen forfattar, Gerhard Wisnewski, hadde også fått denne åtvaringa på ei bok, søkte om mellombels forføying for å få fjerna åtvaringa, men retten avslo søknaden og viste til at folkebibliotekene har eit pedagogisk oppdrag. Dei har ikkje berre lov til å tilrå visse bøker, men også uttale seg negativt om innholdet i bøker.

    Om Trump, demokratiet, kunnskapen, biblioteket …

    Her eit døme på LGBT-info som dei ikkje heilt har sletta, men lagt på eit statleg arkiv, men der det er vanskeleg å finne. Klikk og sjå.

    Dei rå realitetane under trumpismen har vi heldigvis god tilgang til her i landet, der også hovudstraums media er kritisk. Her på bloggen hadde vi fleire innlegg i den førre Trump-perioden, der vi peika på sensuren og andre sørgjelege tendensar. 

    Den nasjonale bibliotekforeninga, ALA, har særleg fokus på høgrepolitikarane og dei evangelisk kristne sine kampanjar mot «upassande» litteratur, særleg I skolebiblioteka. Men samanlikna med for åtte år sidan, «er det eit anna miljø no, og kongressmedlemmar på begge fløyene føler presset frå ein høglytt minoritet av borgarar som ønskjer kontroll over kva som er tilgjengeleg for alle i lokalsamfunna deira».

    Denne gongen er Trump betre førebudd og har alt ein flokk lojale funksjonærar, og sikkert kunstig intelligens, som er i full gang med blant anna å slette alt innhald på statlege nettstader som kan tolkast som kritisk til det nye systemet eller representerer avvik frå dette. Noko som vil bli eller alt er råka, er innhald som er positivt til miljø og grønn utvikling, jf ei sak på CNN. Men som sist, i 2016, er det no dugnadar på gang for å lagre kopiar av slikt materiale, særleg på Internet Archive, den private basen som i årevis har lagra nettstader frå heile verda.

    Elles ser vi på danske Søndag Aften at viktige museum i USA, som Smithsonian, brått har tilpassa seg dei nye signala frå Det kvite huset. Dei har avslutta det dei hadde av såkalla DEI-program (diversitet, likskap og inkludering). 

    PS: Ein sterkt Trump-kritisk kommentator som dei siste dagane er mykje delt, men enno ikkje nok, er journalisten Chris Hedges. Tittelen på dette intervjuet er ganske enkelt Democracy doesn’t exist in the United States.

    Meld deg inn i bibliotekforeininga og gå i fengsel

    På Rjukan sitt «Røde bibliotek» har dei samla på slike merke. Fin hobby om du sit inne, òg.

    På nyheitsnettstaden The Louisiana Illuminator skriv dei 29. mars at «Ultra-conservative lawmakers target Louisiana libraries as culture war rages on«.

    Utdrag i mi omsetting: «I protest mot det dei meiner er seksuelt eksplisitt materiale i biblioteka og mot den «marxistiske» American Library Association (ALA), har høgreekstreme aktivistar dei siste åra fremja tusenvis av protestar mot bøker og pressa biblioteka til å melde seg ut av ALA».

    Eg har blogga om sånt før (her eit fritekstsøk på «USA» på bloggen). Men forslag om forbod mot organisering var noko nytt.

    ALA blir skulda for å vere marxistisk. Eg har faktisk vore på ein ALA årskonferanse, i Chicago i 2017, noko som i all hovudsak var som her i landet; ufarlege møtetema, konsensusprega debatt, om nokon, og høfleg respekt for talarar frå styresmaktene og sjefsskiktet. Før massane strøymar til leverandør-sponsa skjenking eller populære turistmål.

    Men det finst faktisk meir eller mindre progressive, for ikkje å seie marxistiske bibliotekorganisasjonar der, som PLG – Progressive Librarians Guild og SRRT – Social Responsibilities Round Table.

    Her om dagen fekk eg innbyding frå SRRT til eit nettseminar: Dialogue with Peace Activists from Palestine and Israel. Eg spurde ein SRRT-aktivist eg kjenner om kvifor dei arrangerer noko som er utan tilknyting til verken bibliotefag eller -poltikk? Og fekk til svar på epost (mi omsetting):

    «Mangelen på sakleg dekning i amerikanske hovudstraums media er faktisk grunnen til at SRRT sponsar dette programmet. Vi har inga venstreorientert avis i masseopplag. Vi har rett nok Al Jazeera, Democracy Now, the Intercept, In These Times, the Nation, Jacobin og andre progressive uavhengige medium (for ikkje å snakke om Novara Media og Tribune i Storbritannia), men berre ein liten brøkdel av det amerikanske folket (medrekna bibliotekarar, som eigentleg burde vite betre) er klar over at det finst slike alternativ til hovudstraums-dekninga, som er openberrt propagandistisk pro-israelsk og anti-palestinsk».

    Svenske tålegrenser

    Det største bibliotek-dramaet i Sverige for tida er at ein bibliotekfilial i Gøteborg forsøkte å bli lagt merke til med eit litt frekt Instagraminnlegg om gratis kasserte bøker, og der dei avbildar fire bøker av ein av landets mest kjende forfattarar, Lena Andersson. Under snippet til høgre kan du sjå forsmaken på korleis filialstyraren må krype til korset for rikspresse, forlaget, osv osv. Men det kjem støtte frå ein «kommunikasjonsbyråkrat».

    Biblioteksbladet har også «tatt saka». Dei intervjuar ymse biblioteksjefar, og angsten er stor for å bli sett på som Sensur-instans med stor S. Humor er ok, heiter det, men helst ikkje.

    Høyrer det til historia at Lena Andersson nyleg har fått pepper for ein kronikk om at ungar frå fattige svenske familiar ikkje treng å sulte? Ikkje er ho snill med sosialdemokratiet heller.

    Men dette gjorde at eg endeleg har lese «konspirasjonsromanen» hennar om Palmemordet, «Koryfeene». Med stort utbytte, og slett ikkje berre av den spenstige teorien om kven som drap han. Kaja Schjerven Mollerin hadde ein lang prat med henne om dette i Klassekampen i februar.

    Oppsnappa veke 12

    Rapporten der NTNU-bibliotekarane er høgt profilerte med «Data analysis and literature searches».

    NTNU-BIBLIOTEKARAR FÅR SKRYT – FOR BIBLIOTEKARBEID! Mens Google, ChatGTP osv. overtar mykje av kunnskapsformidlinga som biblioteka tradisjonelt har stått for, er UH-biblioteka framleis høgt på banen. Vi høyrer berre ikkje så mykje om det. Og Universitetsavisa på NTNU i Trondheim gnir det inn i ei overskrift at det er «et lite kjent tilbud», men følgjer opp med at det «gjør forskning bedre og enklere». Reportasjen bør brukast aktivt av alle med behov for å overtyde (dei mange) bibliotekeigarane med lågt medvit om kva bibliotekarar gjer og om nytta av det svært avanserte arbeidet. Og ikkje minst om kommunikasjonen mellom forskarar og bibliotekarar.

    BOKBÅL FØR OG NO  På svenske DagensArena skriv Lars Ilshammar om Bokbål som förändrat samhället. Dette konkrete bålet var Luther sitt i 1520, som førte til krig og elende, men som også innleia «den tidigmoderna tiden» med trykkekunsten, vitskapeleg framgang osv. Han minnar også om nyare bokbål, som nazistane sitt i Berlin i 1933, koranbrenningane i vår tid og russiske åtak på ukrainske bibliotek. PS: Han kunne også ha nemnd dei pågåande ukrainske utreinsingane av russiske forfattarar.

    Ilshammar er historikar og inntil nyleg nestsjef ved det svenske nasjonalbiblioteket. Fleire vil også hugse han frå seminaret  ”Biblioteket – en ljuspunkt?” som vi arrangerte i Stockholm 31. mai, saman med Världsbiblioteket og BiS.

    «MOT EN SMALERE OFFENTLIGHET?» er tittelen på ein artikkel i tidsskriftet Gnist av Isak Lekve, sosiolog i De Facto. Utgangspunktet er falske nyheiter eller fakta, ein mykje brukt artikkel-kategori her på bloggen, og eit tema for tallause bibliotekseminar. Men Lekve tillet seg å stille spørsmål ved kjende tiltak mot fenomenet. Konkret blant anna: Faktisk.no.

    Han oppsummerer slik: «Faktasjekk forutsetter at kompliserte politiske spørsmål kan besvares med to streker under svaret, det forutsetter en interessefri offentlighet, og det tar ofte utgangspunkt i at ens egne snevre interesser kan generaliseres. Alt er feil. I tillegg bidrar faktasjekk effektivt til å utdefinere standpunkter som illegitime, og slik innskrenke offentligheten og demokratiet – til tross for at nesten alt vi tar for gitt i dag en gang har vært kontroversielt og radikalt».

    Fire år i fengsel for biblioteksjef?

    Vi skreiv akkurat om lite modige bibliotekarar i samband med IFLA-skandalen som pågår. Men frå Michigan, USA, les vi no om ein biblioteksjef som kan risikere fire år i buret om ho ikkje fjernar teikneserieboka Gender Queer: A Memoir frå hyllene. Og det vil ho ikkje. Boka var den mest omdiskuterte i USA i 2022 og handlar om forfattarens sin oppvekst og korleis hen blei medviten om å vere ikkje-binær, og ho inneheld illustrasjonar av seksuelle handlingar.

    Lokalavisa skriv at «Dette trugsmålet om strafferettsleg klage på eit bibliotek truleg er det første i delstaten, og er ei opptrapping av kulturkrigane som har spreidd seg rundt folke- og skolebiblioteka i Michigan det siste året».

    Biblioteksjefen seier boka står i vaksenavdelinga, men det er ikkje bra nok for dommaren, for der meiner han ungdomane kan kome til. Dei færraste biblioteka i staten har eigne område for «obskøne» bøker der barn og ungdom ikkje kjem til.

    The Washington Post hadde nyleg ei større sak frå ein nasjonal bibliotekkonferanse med 2000 deltakarar i New Orleans der denne typen sensur var temaet. Dei skriv at «bibliotekarar som avviser bokforbod har blitt truga, trakasserte, saksøkte, sparka og stempla som «groomarar» og «pedofile» på sosiale medium».

    Roald Dahl på lukka avdeling?

    Ikkje overraskande er pressa full av sjokkreaksjonar på at dei økonomiske kreftene bak forfattaren Roald Dahl (1916-1990) sine etterkomarar vil tilpasse seg dei mest lett-krenkelege lesarane. Rettshavarane, Roald Dahl Story Company, blei i 2021 kjøpt opp av Netflix. I big tech kan alt skje.

    Avisa Klassekampen intervjuar i dag ein ekspert på opphavsrett som er klar på at «Dahls norske utgiver, Gyldendal, er pliktige til å følge rettighetshavernes linje. Derfor endres også de norske oversettelsene. – Forlaget får sine rettigheter av arvingene, og nå er det laget en endring som skal ivaretas. Her er det ingen tvil».

    >> 22.2.: Men ikkje alle endringane, seier Gyldendal no til Nrk.no. Og det britiske forlaget vil gi dei originale i tillegg.

    Avisredaktør Mari Skurdal tar saka fatt i leiarartikkelen og peikar på scenariet at også dei norske folkeeventyra skulle bli handsama på denne måten: «Ingen sensitivitetsleser ville vel heller latt et eventyr som «Smørbukk» stå urørt. Det ville gjort oss til et fattigere og mer konformt land».

    Og kva med biblioteka, som har titusenvis RD-bøker?

    For hundre år sidan måtte bibliotekarane verne ungane mot alt som kunne smake av sædløyse og umoral. I John Ansteinssons bok «Bibliotekstell» frå 1933 heiter det:

    «Den første betingelse for å kunne gjøre et godt bibliotekarbeide blandt barn, er godt utvalg av omhyggelig siktet litteratur for barn og ungdom. Denne litteratur opstilles for sig selv, og ikke blandet sammen med den almindelige litteratur. Har man plass til det, vil man kanskje også gi barna direkte adgang til hyllene, men mange steder vil rimeligvis bibliotekaren være henvist til å være mellemledd mellem barna og bøkene og ekspedere dem over skranken» (mine uthevingar).

    Enno på 1960-talet fekk underteikna tenåring berre under tvil tilgang til vaksenavdelinga på biblioteket på Torshov i Oslo, så lenge eg heldt meg ved hylla for sportsbøker, for slikt hadde dei ikkje i ungdomsavdelinga.

    Den nye barneboksensuren kan vel ikkje få tilbakeverkande kraft? Eller må biblioteka kjøpe låsbare skap for originalutgåvene? Dei vil jo bli dyrebare samlarobjekt, også.

    NTB om biblioteksensuren i Ukraina

    Kasseringsmodne bibliotekbøker, men ikkje sensur

    I dag kjem Adresseavisen i Trondheim med ei NTB-melding om at «Millioner av bøker på russisk fjernet fra ukrainske bibliotek». Fleire av opplysingane er dei same som vi har skrive om her på bloggen, både på engelsk og norsk. I tillegg har oppslaget referansar og lenker til enkelte statlege vedtak og dokument.

    Vi kan også lese at vedtaka om utreinsing av russisk litteratur «utløste sterke protester fra landets russisktalende og er fra russisk side framhevet som et eksempel på de ukrainske myndighetenes forfølgelse av den russiske minoriteten i landet. Dette var et av argumentene president Vladimir Putin benyttet da russiske styrker for ett år siden invaderte landet».

    Det blir vidare vist til protestar frå blant anna Human Rights Watch og Veneziakommisjonen, Europarådets sitt øverste rådgivande organ.

    NTB har også intervjua toppfolk i norsk bokbransje: «– Selv om Ukraina er angrepet av og i krig med Russland, er det å fjerne russisk litteratur likevel et grep som er uforenlig med et liberalt demokrati, sier administrerende direktør Heidi Austlid i Den norske Forleggerforening … Leder i Den norske Forfatterforening, Heidi Marie Kriznik, er også kritisk. – Det er ikke rett å destruere eller boikotte litteratur og kunst».

    Apropos Roald Dahl m.fl.

    Den gamle Pushkin-bysta til Deichman har blitt med til ny-biblioteket. Men det er ikkje for å krenke ukrainarar.

    I dag, 20. februar 2023, er dei norske kulturredaksjonane opptatte av to kanselleringar; Nasjonalmuseet si magasinering av det viktige, i 1893 typisk nasjonalromantiske, men i dag påstått «kolonialistiske», målarstykket «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». Og «sensitivitetslesinga» av barnebøkene til Roald Dahl på det britiske forlaget hans. Eller «absurd sensur» ifølgje Salman Rushdie.

    Apropos sensurert barnelitteratur, så blir bloggaren minna om ei tilstelling i 1983 i Oslo, der han såg til at Astrid Lindgren hamna i overskrifta i Bok og bibliotek: «»Brødrene Løvehjerte» i illegal blåkopiutgave i Tsjekkoslovakia». Skildringa hennar av kampen mellom gode og onde makter var for provoserande for makthavarane. Utstillinga i Oslo om «Tsjekkoslovakias uoffisielle kultur» under det på den tida framleis sterkt Sovjet-dominerte regimet, blei arrangert av den nordiske støttekomiteen for Charta-77. Sjå foto av den såkalla samizdat-utgåva av Lindgren si bok i denne artikkelen.

    Apropos Charta-77, så var det i førre veke eit arrangement i Václav Havel-biblioteket i Praha med tema «Kva låg bak den sterke bølgen av svensk, norsk og dansk bistand til tsjekkoslovakiske dissidentar etter publiseringa av Charta 77?» I ein paneldebatt, som kan sjåast på Youtube, var ein av deltakarane Frode Bakken, aktivist i det norske støttefondet og seinare kjend som blant anna leiar av Norsk Bibliotekforening i fire periodar.

    Og apropos sensur i Aust-Europa, så opplever vi no omfattande utreinsingar av litteratur i både ukrainske og russiske bibliotek. I bibliotekfaglege organ er dette spørsmålet til no berre reist på denne bloggen, og her har vi dei par siste vekene fått 379 nedlastingar av artikkelen Book Purges as a Weapon of War og 124 av den norskspråklege Utreinsing av bøker som våpen i krig.

    Ifølgje biblioteketikken, kan vi godta fjerning av bøker fordi dei er på fiendens språk? Eller fordi forfattarane ikkje evna å ta omsyn til stridsspørsmål to hundre år inn i framtida?

    Book Purges as a Weapon of War

    Did Dostoevsky lay the foundations of the «Russian world » and Russian messianism? Illustration by V. Perov in public domain.

    By Anders Ericson and Mikael Böök

    On 7 February, at a Swedish professional forum for librarians, the first, incredulous, reaction was given to the claim that Ukrainian librarians are now dumping Russian books in their millions. The source was Euractiv.com. But we also found the story on Newsweek, and they were in doubt: «Has Ukraine Banned 19 Million Russian Books From its Libraries?» They wrote that the claim «is missing important context».

    Also read the version in Norwegian.

    Others mentioned the figure 11 million. Rumours also varied about what kind of literature is or will be removed. Newsweek summarises: «Without more detailed information, we cannot know whether all the banned books were by Russian authors or about Russia, whether 19 million separate books were banned, or how much of the Russian-language books will be replaced by Ukrainian editions.»

    But as early as 23 May last year, Interfax-Ukraine published (in Ukrainian) a very comprehensive plan to discard not just pro-Russian literature, but most Russian literature, including classics, totalling 100 (one hundred) million books. The Ukrainian Istitute of Mass Information (IMI) published a summary of the interview here.

    Les mer «Book Purges as a Weapon of War»

    Utreinsing av bøker som våpen i krig

    La Dostojevskij «grunnlaget for den «russiske verda» og russisk messianisme?» Illustrasjon av V. Perov i offentleg eige.

    >> Teksten er litt justert og forkorta på nokre punkt 12.2. 19.50.

    7. februar kom på eit svensk fagforum for bibliotekarar den første vantru reaksjonen på påstanden at ukrainske bibliotekarar no kasserer russiske bøker i milliontal. Kjelda var Euractiv.com. Men vi fann saka også hos Newsweek, og dei var i tvil: «Has Ukraine Banned 19 Million Russian Books From its Libraries?» Dei skriv at påstanden «is missing important context». 

    Eit anna tal som er nemnt er 11 millionar. Rykta varierte også om kva slags litteratur som er eller skal bli fjerna. Men Newsweek oppsummerer: «Utan ytterlegare informasjon kan vi ikkje vite om alle dei forbodne bøkene var av russiske forfattarar eller handla om Russland, om 19 millionar separate bøker ble forbodne eller kor stor del av dei russiskspråklege bøkene som vil bli erstatta av ukrainske utgåver».

    >> I områda der russarane har tatt kontroll, har også dei drive utreinsking i bibliotek, då av pro-ukrainske bøker og på ukrainsk språk.

    Men alt 23. mai i fjor blei det publisert (på ukrainsk) på Interfax-Ukraina ein svært omfattande plan om kassering av ikkje berre pro-russisk litteratur, men det aller meste russisk, medrekna klassikarane, i alt 100 millionar bøker. På engelsk finst det ei forkorta utgåve på nettstaden til det ukrainske Institute of Mass Information.

    Detaljane nedanfor er vår eiga (og DeepL) si omsetting av store delar av teksten frå Interfax-Ukraina. Det meste er eit intervju med Oleksandra Koval, sjefen for Ukrainas bokinstitutt, og ho gjekk altså mykje lenger enn rykta nesten eitt år seinare (sjå også DeepL-oversetting til svensk (pdf)).

    Forklaringa kunne vore at dei har moderert seg i ettertid, men vi ser få teikn på dette. Tvert imot tyder ein fersk reportasje i The Times – «On the front line of Ukraine’s cultural de-Russification» – på at planen for tida blir gjennomført til fulle.

    Direktøren seier at «først og fremst antiukrainske bøker med imperiale fortellingar og propaganda for vold, pro-russisk og sjåvinistisk politikk [blir] fjerna frå offentlege bibliotek.

    «Den andre runden …  vil omfatte …

    Les mer «Utreinsing av bøker som våpen i krig»

    Murakami og dei som verre er

    Details below

    Nettstaden Chytomo, som etter eige utsegn er «the largest independent media covering publishing and contemporary literary and cultural processes in Ukraine», har saker og ting å melde frå russiske bibliotek. Så med atterhald om mulege partiske haldningar frå eit okkupert land, her nokre smakebitar:

    «Ifølgje ein russisk bokbransjekanal fekk biblioteka i Moskva lister over bøker som skulle fjernast og slettast data til, utan noka offisiell grunngjeving.

    Lista omfattar 53 verk av hovudsakeleg utanlandske forfattarar. Blant desse er romanar av Haruki Murakami, Stephen Fry, Antonia Byatt, Jean Genet, Jaume Cabret, Michael Cunningham, Sarah Waters og boka «The Wave» av Todd Strasser om skoleeksperimentet som viser korleis fascismen veks fram i eit samfunn. … Når det gjeld innhaldet i dei fleste av titlane på lista, tyder mykje på at fjerninga skjer fordi dei på ein eller annan måte kjem inn på LHBTQ (IA+) eller fordi forfattarane deira er opne representantar for denne fellesskapen».

    Fotoet: Haruki Murakami sine bøker skal no kasserast ved russiske bibliotek. For ikkje berre introduserer han skeive personar i nokre av romanane sine, men han kritiserer Russlands krig mot Ukraina. Ved å lansere ei liste med musikkstykke FOR FRED! Sjå lista med lenker på Youtube. Foto: wakarimasita (CC BY-SA 3.0).

    Bokbål i Moskva: Biblioteksjefen har siste ordet, men …

    Verdas til no mest kjende bokbål, i Berlin 10. mai 1933

    Det finske Hufvudstadsbladet skriv i dag om om offentleg destruering av «53 verk som de ryska myndigheterna klassar som «hbtq-propaganda». … En ny, strängare lag, som censurerar allt som har med hbtq att göra, trädde i kraft i Ryssland i början av december. Den ryska författaren och journalisten Sergej Lebedenko har på sitt Telegramkonto delat listan på förbjudna böcker. Till exempel ska Michael Cunninghams Snödrottningen och John Boynes The Absolutist förbjudas på bibliotek i Moskva».

    Vidare: «I dekretet som utfärdats den 16 december står det att chefsbibliotekarierna har det sista ordet, men att lagen föreskriver att förbjudna böcker ska föras till avstjälpningsplatsen och förstöras». 

     

    Farleg vind!

    Harald Sverdrup, frå diktsamlinga «Farlig vind», 1969. Klikk og kikk

    Biblioteket er i vinden! Men i USA, og i Sverige, handlar det mykje om motvind. Vi har fleire gongar skrive om det stadig meir oppsiktsvekkjande biblioteklandet USA (sjå tæggen «USA), der lokale, for så vidt demokratiske*, debattar om bibliotektilbodet no risikerer å øydeleggje heile institusjonen. Dei omfattande aktivitetane til Alt-right, det såkalla alternativhøgre, kan stadig oftare speglast i den lokale bibliotekpolitikken. Særleg har det toppa seg rundt LHBT+, abort og kreasjonisme versus evolusjon. Kva blir det neste og kor alvorleg kan det ende?

    * For så vidt demokratisk, for i US-amerikanske kommunar har dei politisk valde bibliotekstyre med stor makt (med variasjonar). Mens vi i Noreg har ei biblioteklov som gir biblioteksjefen nærmast alle fullmakter.

    Det mest dramatiske dei siste vekene må vere rapporten frå Jamestown i Michigan, der det har blitt fleirtal i ei avstemming for å «definansiere» biblioteket om ikkje LHBT+-bøker for unge vaksne blir fjerna. Det som vil skje, er at …

    Les mer «Farleg vind!»