Søk på Atekst på «innkjøpsordning*» dei siste 365 dagane gir 346 treff i norsk presse (då avgrensa til «Kultur og underholdning», for dei finst også på andre område). Fangsten denne veka:

Khrono.no 26. nov.: Etter eit ope møte i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: – Det trengst ei støtteordning, gjerne utviding av innkjøpsordninga for sakprosa, for kunnskapslitteratur. Han avgrensast slik: « … noe annet enn «page turner-sakprosa». Man kan si det er midt mellom den og strengt vitenskapelige tekster. Det er heller ikke lærebøker».

Klassekampen 27. nov.: Forfatter Finn Iunker «Håper på kollaps» for innkjøpsordninga for ny norsk skjønnlitteratur: «… det er feil at innkjøpsordningen stimulerer forlagene til å utgi gode bøker. Innkjøpsordningene stimulerer forlagene til å gi ut mange bøker. … De sier de ikke ville ha satset på ukjente forfattere hvis de ikke hadde fått støtte av staten. Men det er ingenting i veien for at forfatterne kan få økonomisk støtte og samtidig bli utgitt av et lite, nyetablert forlag. Det er en mye bedre løsning enn å overøse biblioteket med bøker de ikke har lyst på».

Dét er slett ikkje sikkert, men forfattar og forleggjar Tore Stubberud si skildring i Klassekampen i dag av korleis det er å få ein av dei mest ambisiøse (vil vi tru) romanane sine nulla, bør bli lesen av alle i bibliotekarmiljøet. Teksten ligg ikkje open, men tilgang til han må det vel framleis vere i kvart bibliotek (sjølv om vi ser at aviser kan vere noko av det første som ryk ved budsjettkutt). Men her i alle fall nokre smakebitar:

«Ubehaget ved å bli nullet i innkjøpsordningen skyldes at nullingen, akkurat som vold, kan være helt triviell. Den bare rammer deg, slik min roman «Berikelsen» er nullet; denne historien kan fungere som en case study. Om de som står bak, vet eller ikke vet hva de gjør, spiller ingen rolle, for de sier ingenting og de har ingenting å lære deg. Det bare skjer, og de er høyt hevet over din mistro. Det er som en unntakstilstand hvor Suverenen snakker, setter loven, og aldri står til rette. … Dette systemet er ikke transparent; det er ikke demokratisk at utvalget kan innhylle seg i taushet. Systemet gjør det også mulig for storforlag å berike seg på statsmidler, samtidig som de eier kjeder som utelukkende jakter på profitt. …

Og:

Etter noen tiår med et Utvidet kulturbegrep hvor trivsel og egenaktivitet er nøkkelord, og hvor kultur, trivsel, amatørskap er likestilt – kan de [forfattarane, vår merkn.] håpe at lista legges lavt. Mange eksempler på glipp. Systemet er jo slik: Det er jo ikke bare de nulla bøkene som havner i miskreditt. Også de innkjøpte får et mistenkelig lys over seg; det er jo det samme utvalget som står bak».

Hovudsaka i Klassekampen i går: «Holdes unna bibliotekene». Forklart med at «Stadig flere kjendiser skriver skjønnlitteratur, men bøkene blir ikke meldt opp til innkjøpsordningen».

Og så? Journalisten spør barnebokkritikar Guri Fjeldberg: «Flere av disse bøkene selger jo ganske godt. Er det egentlig så viktig at de havner hos bibliotekene?»

«– Ja, for når de ikke havner der, blir det et demokratisk problem. Det er mange barn som ikke får bøker hjemme, og da er det synd at de ikke får tilgang til disse populære bøkene».

Der kom det altså igjen: Ikkje innkjøpt av Kulturrådet = ikkje å få på biblioteket. Rett nok ei tilføying denne gongen: «Men man kan jo håpe at bibliotekene kjøper inn et par eksemplarer for egne midler».

Venstresidas dagsavis skriv mest om biblioteka blant riksavisene, men dei set heile tida ut liknande påstandar, den eine meir kunnskapslaus og/eller tabloid enn den andre.

Avisa nemner denne gongen fem kjendisar / forfattarar med bøker på marknaden i år. Vi sjekka i Biblioteksøk kor mange bibliotek som har kjøpt inn over eige budsjett:

>> 15.10. Kl. 13.34: Ser no at sitatet frå K-rådet gjeld ny norsk skjønnlitteratur. Om det ikkje også gjeld omsett, blir spesulasjonane nedanfor feil. Men i så fall er «lyrikkløftet» endå større!

>> 17.10.: Har no fått stadfesta frå fleire at biblioteka fekk denne boka saman med K-fond-innkjøpte titlar, slik vi hevda nedanfor.

Følgjande er å lese i BOK365 i dag, pluss blant anna i Klassekampen: «Louise Glück ble torsdag forrige uke tildelt Nobelprisen i litteratur for sitt forfatterskap. Men hvis du ønsker å låne hennes eneste norske oversettelse på biblioteket, risikerer du å bli skuffet. Averno (Oktober) ble nemlig avslått av Kulturrådet for innkjøp i 2017» (vår utheving).

Men det stemmer IKKJE: Biblioteksøk avslører at …

>> Debatt i gang. Sjå kommentarfeltet lengst nede.

Hovudsaka på Klassekampen sine kultursider i dag har ein tittel som kan få både bibliotekar- og bibliotekbrukarhjarte til å slå eit ekstra slag eller sju: Betaler for hylleplass, får vi vite, og med eit foto frå ein typisk biblioteksituasjon. Vi veit jo korleis forlag kjøper seg plass hos visse bokhandelkjeder, men no også i biblioteka?!

I ingressen får vi vite litt meir, men med ei solid overdriving i starten: «Norske biblioteker fylles opp med bøker som blir avslått av Kultur­rådet. Selv om avslagene svir, sier flere småforlag at det viktigste er å få bøkene spredt».

Det handlar altså om ordninga som gjer at også nulla bøker blir sende til biblioteka, men på forlaget si rekning, ikkje Kulturrådets. Denne er det spesielt «hobbyforlag» som gamblar med, skriv Klassekampen.

Heilt på slutten har dei intervjua fylkesbiblioteksjef Ruth Ørnholt, som ikkje trur « … det er en særlig god idé å se på hylleplass som markedsføring. Hun viser til at bibliotekene kan kaste de «nullede» bøkene når som helst, mens de innkjøpte bøkene må beholdes i fem år. … Det er trangt nok fra før av, og alle bibliotekarer ønsker jo kvalitet i hyllene, legger hun til.»