Biblioteket tar saka #librarycase

I går annonserte Bibliotekarforbundet “Stor tillit til folkebibliotekene”, samtidig som de hadde snakka med Nasjonalbibliotekaren, som slutta seg til. Det dreier seg om folkets tilfredshet med biblioteket; “Innbyggerundersøkelsen fra Difi viser at folkebibliotekene er en suksesshistorie! Ingen annen offentlig virksomhet skårer så høyt”.

Sånt er hyggelig, og det bekrefter forskinga som viser at svært mange, også ikke-brukere, setter stor pris på at det fins bibliotek og at de har et best mulig tilbud. Sjølsagt skal bibliotekvenner og biblioteklag bruke denne undersøkelsen i de nært forestående valg- og budsjettkampene. Men det har de gjort før også, og hva har de stått igjen med når kommune- og statsbudsjett er saldert i desember? Fint lite. For politikerne bruker andre målestokker når det kommer til stykket.

Den typen undersøkelse som Difi her har lagt fram for tredje gang beviser dessverre ikke all verden, verken om kvalitet eller kvantitet. Tjenester som er gratis vil alltid skåre høyt, og det er stor forskjell på tjenester som bare ytes og de som krever noe. Dessuten vil få av de som svarer ha noe sammenlikningsgrunnlag. Int många har varit på bibliotekstur till finska glesbygden, for å si det sånn.

Det har vært forska på denne typen undersøkelser. I for eksempel en rapport fra Rokkansenteret ved UiB i 2012, “Tilfredshet med kommunale tjenester: Spiller partipolitikk noen rolle?, ser de på et utvalg tjenester fra nettopp Difis Innbyggerundersøkelse, nærmere bestemt den forrige fra 2009. På side 6 heter det:

“Den generelle antakelsen i litteraturen er at direkte erfaring med en tjeneste trekker tilfredsheten i positiv retning [min kommentar: Her skårer bibliotek høyt, som den mest brukte tjenesten på kulturområdet] … En hypotese kan være at mottakere av tjenester der saksbehandlere bruker skjønn, eller som har krav om aktiviteter knyttet til seg [min kommentar: Her slipper biblioteket billig unna], er mindre tilfredse enn brukere av universelle (standardiserte) og rettighetsfestede ytelser. Eksempel på tjenester med innslag av skjønn vil være sosialtjenesten og plan- og bygningsetaten. Grunnskolen representerer på den annen side en mer standardisert og generell ytelse [min kommentar: På samme måte som biblioteket] . Det er også grunn til å tro at tjenester med varierende grad av tilgjengelighet vil ha mindre fornøyde brukere. Eksempler her er legevakt og fastlegeordningen. Mange kommuner tilbyr ikke døgnkontinuerlig legevakttjeneste, og antallet kommuner som deltar i en eller annen form for interkommunal legevaktordning har økt fra 298 kommuner i 2006 til 317 i 2008 [min kommentar: Med eventuelt enda flere filialnedlegginger kunne dette slått negativt ut for biblioteket, men det er vel for få som sokner til de utsatte filialene utafor byene til at det synes i statistikkene]“.

Eller som det tørt oppsummeres på side 13:

“Bibliotekene ønsker sine brukere velkommen tilbake, sosial- og kemnerkontorene gjør nødvendigvis ikke det”.

Utfordringa blir altså å overbevise makthaverne om at bibliotek er minst like viktig som barnehager og idrettsanlegg, for ikke å si veier og sjukehus.

Enkelte har faktisk ment det er så viktig. Se Bibliotekforum nr. 6, 2013, side 18-20 og side 46-48 (OBS: stor fil som kan ta tid).