I Bok og bibliotek nr. 2 i år, og i nettutgaven, skriver kunstkritiker Idun Knutsdatter Østerdal om «Biblioteket skal bli litteraturhus – mister vi da biblioteket?» Hun skriver blant annet følgende, noe som også må sies å være essensen i teksten hennes:
«Folkebibliotekene har holdt ved sin oppdragende funksjon som redskap for demokratiet siden den kritiske offentligheten vokste fram mot slutten av 1800-tallet. Men det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om nettopp bibliotekets oppdragende rolle og kommunale rammer er kompatible med fri samfunnsdebatt i 2014».
Beskrivelsen av folkebiblioteket er jeg i hovedsak enig i. Men hvilken institusjon kan slå seg på brystet å si at den har en sammenhengende og plettfri tradisjon på dette? Jeg påstår nedenfor at pressa ikke har det, og når det gjelder litteraturhuset, har det en tradisjon så kort at den vanskelig kan oppsummeres ennå. (Denne bloggposten er nærmest identisk med kommentaren jeg ga til Østerdals artikkel på nettet (se lenka ovenfor). Hun har p.t. ikke besvart verken min eller Ole David Østlis kommentar):Ja, det offisielle Norges mål med folkebibliotek på 1800-tallet var klart oppdragende, som i de fleste land som hadde folkebibliotek så tidlig. Og tilbudet var på borgerskapets og embetsstandens premisser. Noe som betydde at folkebiblioteket også ble ett av flere redskap for å dempe klassekamptendensene på midten av 1800-tallet. Og for så vidt seinere.
Det skjedde heller ikke noe skifte i en «friere» retning da sosialdemokratiet fra 1935 overtok regjeringsmakta og dominansen av viktige sider av samfunnslivet. Geir Vestheim og Erling Annaniassen tar dette ganske grundig for seg i boka «Bok over land» (1999) og konkluderer: «… den borgerlige kulturarv ble overtatt – bare til toner av en mer eller mindre sosial og politisk treffende kritikk» (s. 78).
Jeg har sjøl skrevet ei hel bok der jeg kritiserer bibliotekmiljøet og -institusjonene for å ha fortsatt å bygge mer eller mindre på disse «idealene». («… videst mulig informasjon …» Ei debattbok om folkebiblioteka og samfunnsinformasjonen i et e-Norge, 2001)
Biblioteket har opplagt bidratt til klassemessig utjamning når det gjelder mulighetene for å lese og tilegne seg kunnskap. Og biblioteka har kjøpt inn også bøker som makthavere sikkert ikke direkte har satt pris på.
Likevel: Når en utgivelse avviker sterkt fra «normalen», blir bibliotekarer fort usikre, jf artikkelen min i Bibliotekforum nr. 3 2014: «Når bokvalget blir vanskelig». Men biblioteket har aldri sprengt noen grenser når det gjelder åpenhet og debatt. Det har vært noen tilløp, men heller ikke mer.
Ikke alltid kritisk presse
Men hvor er sånne grenser sprengt? I presse og kringkasting, sjølsagt. Men for eksempel konkluderer Paul Bjercke i boka si, «Journalistikkens vekst- og fall?» (2011), at også pressa helt fram til 1970-åra var dominert av referater og hadde lite kritisk, undersøkende journalistikk. Og han, med flere, påviser at den kritiske journalistikken nå svekkes.
Litteraturhusa arrangerer møter med kritiske innfallsvinkler, men det er i alle fall ingen lang tradisjon.
Og: Trenger mangelen på stolt tradisjon bety at biblioteket må være en sinke på debattområdet for all framtid?
På konferansen i Tønsberg 3. april «om biblioteksjefens nye redaktørrolle og ytringsfriheten» var opptil flere, ikke minst William Nygaard, styreleder for Norsk P.E.N., og Osmund Kaldheim, rådmann i Drammen, bortimot overstrømmende positive og forventningsfulle både til det som har skjedd og det som vil skje framover. Nygaard mente biblioteka har kommet veldig langt på kort tid med å skape en egen profil.
Og Ragnar Audunson ved bibliotekutdanninga ved HiOA har i Bok og bibliotek indirekte lovt at skolen vil forsøke å dekke dette nye behovet
Jeg vil også nevne at IFLA/UNESCO i sitt bibliotekmanifest siden 1949 har hatt formuleringer som går langt i retning av å sikre demokratiet – og da i videre betydning enn at alle har like rettigheter til å låne. Også de fleste nasjonale biblioteklover har tatt opp i seg formuleringer om at biblioteka skal sikre at alle innbyggere holder seg godt informerte, slik at de skal kunne spille ei aktiv rolle i samfunnet.
Og i en eventuell lojalitetskonflikt mellom myndigheter/autoriteter og folk/lånere, skal de sistnevnte ha forrangen: I Statement on Libraries and Intellectual Freedom frå IFLA/FAIFE i 1999 heter det blant annet: “Librarians and other professional libraries staff shall fulfil their responsibilities both to their employer and to their users. In cases of conflict between those responsibilities, the duty towards the user shall take precedence”.
Samtalen
Det skjer også ting i dag på det teoretiske planet. Forfatteren R. David Lankes leses og siteres stadig oftere i bibliotekmiljøe ne. Han har vært på arrangementer blant annet i Sverige, men foreløpig ikke i Norge. I boka Atlas of New Librarianship framhever han SAMTALEN som sitt ene overordna mål for bibliotekets virksomhet. Mikael Böök anmeldte boka i Bibliotekforum nr. 7, 2011 og skreiv blant annet (s. 18):
«Avgjerande er bibliotekarens bidrag som tilretteleggjar, ein som gjer samtalen lettare, får han i gang, stør samtalepartnarane, fremjar danninga av kunnskap. For ifølgje Lankes og dei han byggjer på (han nemner f.eks. kybernetikaren Gordon Pask) oppstår kunnskap gjennom samtalar».
Samtidig er jeg usikker på den antyda koplinga til Østerdal mellom ideen om «debattbiblioteket» og litteraturhuset. Litteraturhus er i alle fall ikke nevnt i lovproposisjonen.
Biblioteket tar saka #librarycase 
Leave a Reply