Måndag 10. oktober er det lansering på Nasjonalbiblioteket av Kudos – «nettstedet som samler 17 000 kunnskapsdokumenter i offentlig sektor på ett sted» (18 502 står det på nettstaden i dag, 8.10., så her går det unna). Vidare: «Nettstedet skal gjøre det lettere for deg og andre å få tilgang til offentlig kunnskapsgrunnlag fra departementer og statlige virksomheter som blant annet evalueringer, utredninger, strategier og årsrapporter. Målet er at det skal legge til rette for bedre beslutninger og bedre styring, organisering og ledelse».
Namnevalet kan tyde på ei svært sjølvnøgd statsmakt. Så nøgd at ein kan mistenkje litt sjølvironi hos hen som fann på namnet. For det er nemleg ikkje, som ein kan få inntrykk av, ALT på éin stad. Kudos gir berre dei statlege svara. Og utan lokale kjelder og utan mot-informasjon og debatt får ein ikkje heile biletet. Men her kan eventuelt folkebiblioteket bidra.
Lat oss ta eit døme. Her ein statleg initiert konflikt som bloggaren kjenner godt til:
For halvtanna år sidan feira vi her på bloggen at «ALLE norske rettsavgjerder skal bli FRIE!». Då hadde regjeringa gått inn på ei løysing som gjorde at Lovdata ikkje lenger skulle tene store pengar på desse abonnementa. Men no forsøker Lovdata-styret å vri seg unna både dette og meir til. Bjørn Remseth, veteran i EFN, blant anna, skriv no i eit ope brev til Justiskomiteen på Steigan.no:
«Jeg er bekymret over at Lovdata nå ser ut til å endre sine vedtekter på et vis som vil privatisere og kommersialiseres. Dette er en alvorlig sak som både på kort og lengre sikt vil gjøre det vanskeligere for befolkningen å få tilgang til lovtekster og annet rettsgrunnlag». Lovdata kan oppnå å «omgå EUs nye viderebruksdirektiv 2019/1024, slik at de unngår å bli omfattet av direktivets definisjon av «offentlig organ» (public sector body), jf. direktivets artikkel 1 nr. 6. Formålet med direktivet er å fremme viderebruk av offentlig informasjon».
>> Følg landets mest aktive bibliotekpolitiske blogg! På Twitter eller Facebook eller nyheitsbrev på e-post (sjå påmelding borte i høgre kolonna og litt nedover).
Eit fritt Lovdata, eller ei liknande offentleg teneste, er sjølvsagt viktig for offentleg innsyn, informasjonsfridom og demokrati, og dermed for biblioteka og brukarane. Og bibliotekorganisasjonane. Stå på!
Etter ein lang kamp i rettssalane, med delvis siger og delvis tap, kan vi lese i Aftenposten i kveld at dette kravet til folka bak rettspraksis.no i dag er innfridd av regjeringa. Dette er ei sak vi har følgt heile vegen her på bloggen.
Og kanskje endå meir oppsiktsvekkjande: Lovdata, som i mange år har basert verksemda si på årsabonnement på 15 tusen kroner (!) for høgsterettsavgjerdene, er ikkje nemnt i samanheng med den utvida tenesta:
Nestleiar i Justiskomiteen, Peter Frølich (H), seier til Aftenposten: «Det trenger ikke koste så altfor mye. Det finnes systemer for å anonymisere dommene. Så trenger man en server for å lagre informasjonen og kanskje en redaktør. Mer komplisert trenger det ikke være».
… lærer vi at det meste er på stell. Men her eit par nyheitsbrev og bloggar som kan få oss til å revurdere dette. Først bibliotekforeininga ALA sin Intellectual Freedom News, der blant anna den politiske sensuren mot biblioteket i Citrus county, Florida, er eit tema, og så nyheitene hos Transparency International, som dekkjer heile kloden.
«Pinlig somling» er orda riksrevisor Per-Kristian Foss bruker når Dag og Tid denne veka (betalingsinnmurt) fortel han om den manglande oppfylginga av dårlege rutinar med journalføring av dokument og behandling av innsynskrav.
Dette betyr sjølvsagt dårlegare kår for innsyn og offentleg debatt, noko Norsk Presseforbund og Sivilombodsmannen fleire gongar slege fast. Organisasjonane til «debattbiblioteket» burde også meint noko om dette.
Og det er departementet «vårt» som har hovudansvaret, for det var …
Høgsterett har forkasta ankane i både Rettspraksis– og Popcorn Time-sakene. Men desse lenkene viser at Rettspraksis.no held fram med å leggje ut rettsavgjerder, for forbodet mot å gjenbruke dei offentlege dokumenta som domane er, vil «berre» gjelde åra 2003 til 2007.
Dei to initativtakarane må betale til saman over 773 000 i sakskostnadar, så vi vil tru innsamlinga på Spleis.no framleis er aktuell. Der har dei stilt opp fleire alternative summar ein kan betale. Eitt alternativ er 16 125 kroner, eller «det samme som det koster for en privatperson å abonnere på LovdataPRO et år» (breitt glisefjes!).
Her på bloggen har vi fulgt saka Lovdata mot Rettspraksis.no sidan i fjor sommar. Og meint at bibliotekorganisasjonane burde støtte dei.
Gå ned og «Les videre» for forklaring på denne illustrasjonen
Det norske folkebiblioteket har i biblioteklova fleire føringar for å fremje opplysing, debatt m.m., og dermed demokrati. Det meste av dette skjer med utgangspunkt i digitale eller trykte åndsverk, for å seie det slik, tekstar og anna frå forlag og redaksjonar. Men også på andre nivå finst det viktig informasjon for demokratiet, blant anna i korrespondanse osv. registrert i postjournalar.
Den enkelte statsborgaren har rett til innsyn i myndigheitene sin bruk av sine eigne personopplysningar, men ålmenta har også rett til innsyn i mykje av dokumenta i dei politiske og byråkratiske prosessane. Og biblioteket må kunne informere og sikre at folk får nytta desse rettane, spesielt når myndigheitene sjølv, eller pressa, sviktar. Mulegheitene til unnaluring er mange, frå å «gløyme» å journalføre ein pinsam e-post til Elf Aquitaine-skandalane som Eva Joly brukte år på å avsløre.
Dette er så viktig at innsyn lenge har vore ein lovbestemd rett i Noreg og dei fleste landa vi samanliknar oss med (men vi skal ikkje bli kjepphøge; i ei fersk kartlegging kjem Oslo dårlegare ut enn …
Utvalet vedgår at dei har slite med kor lova bør høyre heime: «… det er vanskelig å fastslå den faktiske og den riktige balansen mellom kulturarv på den ene siden og digitalisering, forvaltningspolitikk og dokumentasjonsforvaltning på den andre.»
Dei av oss som hausten 1999 ramla av stolen då departementet nærmast spontant lanserte ei ABM-melding (arkiv, bibliotek og musé) i staden for den bibliotekmeldinga vi lenge hadde sett fram til, merker oss at det i dag …
Slik konkluderer redaktør Mari Skurdal i leiaren sin i Klassekampen i dag. Ho minnar blant anna om ei av lekkasjane Assange kjem til å bli livstidsdømt for i USA, om ingen får stoppa dei, filmen frå helikopteret under og etter at dei i 2007 skaut og drepte mange sivile i Bagdad, blant anna ein journalist. På denne versjonen av filmen har dei lagt på undertekster, sjå også biletet her til høgre: «Look at all those dead bastards», seier ein. «Nice», svarer ein annan i helikopteret.
Vi har følgt denne saka sidan juni, og når dei ikkje gjer seg, så gjer ikkje vi oss heller. Det handlar om retten til å leggje ut norske rettsavgjerder til fri bruk, som med andre offentlege dokument. Motparten er Lovdata, som tener store pengar på dette. Rettspraksis.no har alt vunne godt fram, i siste omgang blei 166 år med høgsterettsavgjerder frigjorte (1836-2002), mens kampen no står om avgjerdene frå 2003-2007. Fram mot Høgsterettsanken blir rettspraktikantane framleis støtta av både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening. Bibliotekorganisasjonane burde også ha støtta.
>> I botnen av artikkelen samlar vi i ettertid tal for bruk, økonomi osv. som gjeld bokhylla.no og som vi får tips om eller kjem over.
Dette har vi lenge lurt på og prata litt her og der med bibliotekfolk om. Men ingen har visst noko særleg og heller ikkje tenkt så mykje på det, for det har vel knapt vore tema i faglege samanhengar. Det kjem ein del info om kor mange hundretusen bøker, aviser, filmar og foto som blir digitaliserte ved Nasjonalbiblioteket, men burde ikkje bruken vere endå meir interessant?
For folk og politikarar må år etter år lese om stagnasjon i utlånet. Til barn og unge går det opp, men til vaksne ned. Men her har vi «gløymt» suksessen til Bokhylla.no, og den er det vel akkurat vaksne som bruker mest.
I går kunne vi lese at NB har starta ei grundig, uavhengig evaluering av heile den nasjonale bibliotekstrategien (2014-18), og kan vi då håpe at også bruken av Bokhylla.no kjem under lupa og blir offentleg kunnskap? Vi er ikkje trygge på dét, sjå nedanfor:
Vi har i sommer fulgt rettssaka mellom Lovdata og Rettspraksis.no, og det går nå mot en riktig løsning for allmennheten. Klassekampen har i dag intervjua initiativtaker Håkon Wium Lie: «Vi er ekstremt stolte og glade for å få rettspraksis.no tilbake på nett etter flere måneder med juridisk krangel. Brukerne vil nå få tilgang til over 40.000 høyesterettsavgjørelser, som er en nesten komplett samling».
«Nesten» betyr at de ikke har fått medhold for dommer avsagt mellom 2002 og 2008. Disse hevder Lovdata fortsatt er innafor bestemmelsen om vernetid på femten år «for databaser som er bearbeidet». Derfor vil Wium Lie, med støtte fra Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening, anke saka. Dette vil koste penger, i tillegg til 370000 som de er pålagt å betale i saksomkostninger hittil, og derfor er det i gang en innsamling på Spleis.no.
Computerworld melder i dag at «Rettspraksis.no er dømt til å fjerne rettsavgjørelser hentet fra Lovdatas databaser. De er også idømt saksomkostninger».
Dermed er prinsippet definitivt brutt om at offentlige dokumenter er fritt tilgjengelig. Vi tok opp dette i større bredde i juli.
Den offentlig initierte stiftelsen Lovdata ble oppretta i 1981 av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved UiO. Men det var først i 1997 at lovtekstene ble sluppet fri på det åpne nettet, og først etter flere års kamp (også fra bibliotekhold), og etter tre års drift av «piratutgaven» Norges Lowwwer, fra utenlandske sørvere, først i CERN i Sveits og så ved MIT i Boston.
Offentlighetslova og retten til innsyn i maktas korridorer er et av de verktøya som ikke bare pressa, men også biblioteket må ta aktivt i bruk for å kunne gjøre jobben sin. Det er ikke tilstrekkelig bare å formidle myndighetenes egen «offentlig informasjon», sånn tradisjonen dessverre har vært i folkebiblioteket (bloggeren skreiv kritisk om dette i boka i « … videst mulig informasjon …»).
Nå har offentlighetslova vært gjenstand for utredning med tanke på en større revisjon etter innføringa av IKT i alle sammenhenger, men det drøyer med sluttbehandlinga. I mellomtida har regjeringa foreslått ei innstramming, men dette er en som utrederne ikke engang har funnet grunn til å ta opp, nemlig innsyn i hvem myndighetspersoner har møter med, noe man i dag kan få via avtalekalenderne. I Dagbladet 12. juli, uttaler jussprofessor Jan Fridthjof Bernt seg kritisk til statsminister Solbergs forslag om å endre offentlighetsloven sånn at kalenderne til alle offentlig ansatte skal hemmeligholdes. Bernt kaller dette «å skape en innsynsfri sone i norsk forvaltning.»
Og samme regjering, nå med kulturminister Trine Skeid Grande i spissen (også leder av det sjølerklærte åpenhetspartiet Venstre) har nå rota det til for seg i en annen sak:
Arne Jensen, generalsekretær for Norsk Redaktørforening, forsvarer i dag på Medier24 frislipp av offentlig domsavgjørelser: «Skal offentlige dokumenter og rettspraksis kun forbeholdes dem som har råd til å betale?»
Viktig for Bibliotek-Norge å følge med på, og å støtte.
>> I botnen av artikkelen samlar vi i ettertid tal for bruk, økonomi osv. som gjeld bokhylla.no og som vi får tips om eller kjem over.
Biblioteket tar saka #librarycase 