Vi siterte 14. august Jan Kjærstad på at populariteten til lydbøkene kan føre til at forfattarar legg seg til nye, tilpassa skrivevanar: Få personar og tidsplan og korte kapittel. Dei følgjer opp Kjærstad i Klassekampen i dag ved å intervjue Kari J. Spjeldnæs, stipendiat ved Høyskolen Kristiania, som forskar på kva som skjer med litteratur og lesing i lys av digitaliseringa:
«– For det første har vi funnet ut at de som lytter til lydbøker, opplever at de leser mer. Konsumet utvides ettersom det å lytte til lydbøker alltid kan kombineres med noe annet, … – For det andre rapporter leserne at de ofte faller ut av en lydbok, da det er vanskelig å holde konsentrasjonen oppe. Mange mister rett og slett tråden og begynner å tenke på nye ting. … Det kan for eksempel være at de ikke har fått med seg et navn eller en handlingstråd, da blir de også usikre på sammenhengen. Selv om lytterne er kjent med at man kan spole tilbake, gjør de sjelden det».
Personleg PS: For tida blir det her i garden lytta til omsettingar blant anna frå fransk, frå Maigret til Modiano. Sistnemnde er ikkje av dei heilt lette å hengje med på, og noko som kunne ha letta lyttelesinga hadde vore ei god, gamaldags personliste! Fleire personnamn og stadnamn går greitt, trass i berre to år med fransk for fleirogfemti år sidan, men så lenge innlesarane uttaler dei på fransk, kunne det hjelpt å sjå skriftbiletet. Til dømes at i «Usynlig blekk» heiter ikkje arbeidsgjevaren til hovudpersonen /ytt/, slik Anders Ribu heilt korrekt uttaler det, men Hutte.
Biblioteket tar saka #librarycase 