Det er utfordringar med å digitalisere. Til og med i det fredelege (relativt) og rike Noreg, med vårt nærmast altomfattande Nettbibliotek, nb.no, gjer reservasjonsrettar og tidsrammer (må vere utgitt før år 2001) at i dag er berre under halvparten (!) av dei skanna bøkene tilgjengelege for alle (sjå PS nedanfor). Og nettinnhaldet som NB haustar frå domenet .no, er for det meste avgrensa til forskingsformål.
Men kva då med Afghanistan? Det nye Talibanstyret har ikkje annonsert store digitaliseringsplanar; tvert imot starta dei etter maktovertakinga fjerning av nettinnhald dei ikkje likte. Men med tanke på historisk dokumentering finst det naudløysingar i dag:
I American Libraries 3. januar fortel Liladhar R. Pendse, bibliotekar ved den austeuropeiske og sentralasiatiske samlinga ved University of California, Berkeley Library, korleis han strarta prosjektet «At-Risk Afghanistan Website Archiving Project» (ARAWA) for å arkivere nettinnhald som var spesielt utsett for å bli tatt ned av Taliban. Det måtte skje fort, så prosjektet varte berre i sju veker. Arkiveringa omfatta nettstader, innlegg i sosiale medium og nyheitsklipp av og om artistar, journalistar, sosiale aktivistar og andre.
Dei gjorde dette på Internet Archive si «Archive it»-teneste, så der ligg det tilgjengeleg i dag, i alt 83 nettstader og over 100 GB. Saman med fleire andre.
PS: Når det gjeld tilgangen til nb.no-innhald per januar 2022: Eit søk i bøkene på nb.no på ordet «og» (det vanlegaste i norske tekstar) gir treff i 574 573 av dei skanna bøkene, men i berre 283 286 bøker med fri tilgang.
In this third part of our quest for the librarians´ support for Julian Assange and WikiLeaks Mikael Böök takes a look at what that support would mean in practice. In line with the distinction he made in part two between the man and the thing, he will here focus on the demand to preserve the WikiLeaks in the libraries, for the public and for posterity.
You should not just say it, you should do it too. This is how I perceive Michael Gorman`s remarks (see his comment on the previous two parts of this posting). And I fully agree!
«The Wikileaks trove is present and should be preserved, just as every part of the human record, good bad or indifferent, should be preserved. How to do that?», Gorman asks.
On my personal bookshelf I have a copy of Michael Gorman`s book Our Enduring Values, published back in the year 2000. I have also procured myself with the revised edition, from the year 2015. When I now re-read passages from these books, I cannot but agree with many of his «traditional» views. In particular, with the view that the «traditional» library must survive and will survive (like Gorman, I prefer to put the word «traditional» within quotation marks, because, like him, I don’t want to believe that the libraries will disappear and be replaced by something else).
Now, let’s do a rapid overview of the document collections at WikiLeaks.org.
The sample of items that are currently featuring on its front page gives a first impression. Here is a listing with snippets from the press releases:
Og Forfatterforeningen skriv at «I tillegg til å utelukke gjensyn med folkekjære favoritter, svekker det arkivets verdi som kilde for journalister, medievitere og forskere».
Men denne tenesta er ikkje designa for desse, men for mimring og underhaldning på fritida. Noko anna er Nasjonalbibliotekets kringkastingsarkiv. Til dømes i radioarkivet ligg det meste teknisk til rette for at journalistar og forskarar kunne hatt eit mykje betre verktøy. Her er det profesjonelle søkjeverktøy, men også her er problemet avtalar. Noko er fritt tilgjengeleg (som til dømes denne reportasjen frå 1948 om …
Vi skreiv nyleg om bibliotekstyre i særleg sørstatskommunar i USA som krev fjerning av bøker dei meiner ungane ikkje har godt av å lese. Skildringar av seksualitet og særleg LHBT er utsette. The Guardian følgjer opp saka, og no viser det seg at deling av nyheitsoppslag om dette har ført til store kampanjar i det kristne ytre-høgre. Forslaga om sensur på tittel-nivå er fleire enn nokon gong.
Men samtidig har folka bak Internet Archive og Open Library snikra nokre digitale bokhyller for å gjere desse bøkene tilgjengelege likevel. Blant anna desse temasamlingane:
Ein del av bøkene finst ikkje til utlån, men dei har katalogpostar med tanke på seinare innlemming. Men også ein god del nye, aktuelle titlar kan strøymast. Modellen deira er omdiskutert og forsøkt stoppa av forleggjarane, men dette har enno ikkje skjedd. Open Library si «utlånsordning» følgjer eksemplarmodellen, så det kan vere mange på ventelistene.
Minner samtidig om Z-Library, eit reint piratprosjekt med vekt på akademisk litteratur. Les om dette i tilknyting til intervjuet som med-bloggar Mikael Böök gjorde med Alexandra Elbakyan, kvinna bak Sci-Hub.
Det er dette som skjer, skriv Sveriges författarförbund i Biblioteksbladet og viser til «appar som används för utlåning av e-böcker ägs av privata företag som inte har något demokratiskt uppdrag. … Är det bibliotekens uppdrag att förmedla eller ska det överlåtas på strömningstjänster? Digitala ljudböcker kräver också sin plats i en samlad biblioteks- och litteraturpolitisk diskussion». Og: «I apparna råder också tystnad, konstaterar författarförbundet som befarar att den professionella vägledningen av bibliotekarier går förlorad. I apparna ”jämställs… facklitteraturens standardverk med lättviktigt strunt” och varje låntagare är ensam. Vad händer då med bibliotekarieyrket?»
Her i landet er det kanskje litt annleis? Appane til bibliotekbrukarar er i alle fall delvis bibliotekstyrte. Men kva forlaga opnar for, er ein annan ting.
Dei svenske forfattarane reagerer også på korleis betaling per utlån av digitale e- og lydbøker «stel» frå bibliotekbudsjetta, slik at det blir mindre til p-bøker og dei andre tenestene.
I Noreg bør vi merke oss dette. Vi er enno ikkje på langt nær så digitale som i Sverige og Danmark. Sjå illustrasjonen, eit utsnitt frå ein tabell Digi-folka presenterte under seminaret i Stavanger i førre veke. Her i landet bruker vi samanlikna med dei berre omlag halvparten per innbyggjar til digitalt innhald.
PS: Nettstaden BOK365.no hadde same dag eit oppslag med vekt på følgjene for dei «tradisjonelle» delane av bibliotekbudsjetta, noko Norsk Bibliotekforening tok opp på Facebook.
Søk på «digitalisering» i bloggarens Google Photo gav bl.a. dette treffet. Sa vi kunstig intelligens?
Det som er bra er at Prosjekt Digin har kome godt i gang, takk vere eit oppgåande nettverk av norske fylkesbibliotek (ein bibliotektype som derimot den nasjonale bibliotekstrategien ikkje har spesielt ambisiøse, nye planar for).
Det mindre bra kan samanfattast i særleg desse to setningane frå Digin si nye undersøking, lansert i dag:
«Omtrent hvert femte bibliotek oppga at de ikke tilbyr digitale innholdstjenester. Over halvparten av disse oppga tid og økonomi som hovedgrunner til dette. 5 prosent av de besvarende bibliotek mente lånernes behov ble dekket med den fysiske samlingen og gjennom BookBites/Allbok».
To-delinga mellom store, sterke versus små, svake folkebibliotek blir stadig tydelegare.
Vi har før skrive mykje om dei nye, flotte biblioteka dei siste åra og i nær framtid. På denne dynamiske lista vår over slike er det ikkje mange i det typiske Distrikts-Noreg.
Så førestillinga om «gullalder» bør opp til debatt. No skal vel snart nasjonalbibliotekaren førebu årets tale til biblioteksjefane, så får vi sjå.
PS 1: Tilbake til digitalisering: I det svenske Biblioteksbladet er det akkurat no relevant digitaliseringsdebatt på gang: «Digitalisera för minskade klyftor». Sjå fleire debattinnlegg under saka.
Nei, vi har ikkje blitt motstandarar av Open Access. Det handlar i staden om internasjonal big business med data, der Google, Amazon, Apple osv. er blant dei mest aggressive. På Attac.no i dag, og i Klassekampen, kan vi lese: «Et nytt Storting må demokratisere digitaliseringen», forfatta av Hege Skarrud, leiar i Attac, og Roy Pedersen, leiar i Nei til EU.
Slik avsluttar dei: «Senterpartiet, Rødt, Arbeiderpartiet, MDG og SV har alle tatt til ordet for i sine partiprogram å sikre mer demokratisk og offentlig forvaltning av data. Da er det tydelig at vi trenger regler på digital handel. Altså handel med data. Men disse reglene kan ikke bestemmes av teknologigiganter og deres støttespillere. EU-forordningen følger gigantselskapenes ønsker, ikke fellesskapets. Samtidig må vi være på vakt mot det samme i pågående forhandlinger om digital handel i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i EFTA-avtaler. En ny regjering og deres støttespillere må snu de pågående forhandlingene og avvise fri flyt av data-forordningen. Da undergraver de verken sin vedtatte politikk eller demokratisk kontroll».
Slikt som dette angår også bibliotekfolket, noko NOLUG slo fast i mai, då dei arrangerte eit Zoom-møte med Hilde Wisløff Nagell, forfattaren av boka «Digital revolusjon: hvordan ta makten og friheten tilbake». Ei bok vi også omtalte her på bloggen.
Khrono.no hadde i går eit «konstituerings-intervju» med Nina Waaler på OsloMet: «Vil løfte OsloMet til en teknologisk ener». Ho seier ho vil «utnytte og benytte de teknologiske mulighetene som finnes. Det gjelder i utvikling av både faglige og administrative prosesser. Det er viktig å styrke samarbeidet mellom institusjonene slik at vi kan dra nytte av hverandres digitale løsninger, samt utvikle felles digitale løsninger».
Då var det ikkje veeeldig overraskande å sjå Helge Høivik først i kommentarfeltet. Han har mykje å melde, blant anna:
«Skal det faglig forankrede tiltaket Bokskapet med 30.000 registrerte studenter – utenfor Canvas – og forvaltet av universitetsbiblioteket, forbli der? Eller vil Waaler flytte det inn under studieadministrativ ledelse? Dette handler egentlig om faglig forvaltning i partnerskap mellom fagmiiljø og universitetsbibliotek».
Og: «Det gjelder de to hovedlinjene i nøkkelspørsmålet om hvordan man digitaliserer: Forsterkes maktforskyvningen fra fagmiljø til sentral studieadministrasjon opp mot det topptunge? Blir studentene kunder? Eller bruker vi teknologiens muligheter til å bemyndige lærere og studenter så de kan møte høyere faglige krav? Vi trenger større engasjement i digital transformasjon. Det kan skje ovenfra-ned eller med delaktighet. Nå blåser det en anti-sentralistisk vind».
Bloggaren har fått godord for innlegget om lokal marknadsføring av Nasjonalbiblioteket sine digitale tenester. Då vi likevel skulle eksperimentere litt med fotoprogram osv., blei dette utkastet til delebilete/plakat eit resultat. Det er altså eit UTKAST på alle måtar, både når det gjeld tekst og foto. Men bruk det fritt om de vil. Innspel til forbetringar er velkomne. Her ligg originalen. Større versjon finst førebels ikkje.
Om dette er ein veg å gå, og det blir positiv respons, så vil vi lage ein bokmålsversjon også. Eller lag det sjølve.
Forfattaren er statsvitar og har ifølgje noverande arbeidsgjevar, Tankesmien Agenda, «jobbet mye med politisk filosofi». Noko ein kan forstå under lesinga. Ho forsøker heile tida å sjå på teknologiutviklinga i lys av politiske reaksjonar på henne, både dei eksisterande, men ufullkomne og dels resultatlause, men også ulike meir potente forslag til tiltak og kontroll.
For ikkje å seie revolusjon. Ho startar med ei kortfatta skildring av det som ulike miljø på 1990-talet oppfatta som ein revolusjon, då internettet og WWW opna for paradigmisk mykje friare kommunikasjon, publisering og dermed demokratisering. Dette trudde vi, mange av oss. Før plattformselskap som Amazon, Google, Facebook osv. overtok.
Ho er ikkje den første som samanliknar situasjonen på 2020-talet med føydalsamfunnet:
4. juli runda Project Gutenberg femti år (tenk på dét!), og meir eller mindre i samband med dette utgav bibliotekaren og omsetjaren Marie Lebert i går ei e-bok med ambisjon å fortelje (den korte) historia til fenomenet. «A Short History of Ebooks» er frå første dag gratis tilgjengeleg på Archive.org. På tre av verdsspråka.
Éin pussig ting, i tillegg til at boka ikkje har ISBN-nummer, er at vi ikkje finn eitt ord om det norske Nasjonalbiblioteket si unike og omfattande digitalisering av bøker. Forfattaren skriv grundig om pionérarbeidet til CENL, nettverket av europeiske nasjonalbibliotek. Dei har ein solid tekst om NB-basen, men likevel ingenting om denne i boka. Forfattaren definerer ikkje nokon stad kva ho meiner med e-bok, men når Gutenberg altså er med, og blant anna Google Books og Internet Archive, så burde jo «Bokhylla» til NB vore med.
Likevel er dette ei bok å kikke på for å sjå situasjonen i dag i perspektiv.
PS: Ei anna e-bok-e-bok 🙂 som set ting i perspektiv:
Regjeringa og alle gode byråkratar som «vil noko» er blitt endå meir digitaliseringskåte under pandemien. Det finst kritikarar, men det er ikkje lett å argumentere mot å spare milliardar på å overlate meir av arbeidet til «kundane» av offentlege tenester. Og vi som meistrar teknologien er stort sett glade til. Dei andre 600 000 vil vel snart kome etter, håpar vi, før vi klikkar oss vidare.
Men enkel blir kampen ikkje. Det digitale, appen, blir stadig oftare førstevalet og som får all merksemd.
Samtidig som store delar av lærarstanden og skoleeigarane kjem til å auke nett- og skjermbruken, trass i tunge motargument. Og trass i at skjermbruk gjer barn og unge til lesarar av stadig kortare tekstar. Og på morran i går var det på NRK P2 snakk om at barn blir nærsynte av mykje skjermbruk på skole og fritid (spol til kl. 10.03).
Slik opnar Helge Høivik eit innlegg på lista Biblioteknorge i dag:
«Det skjer en samlet politisk dreining mot fellesløsninger i norsk politikk. En viktig driver er de økende forskjellene mellom folk og økt spenning mellom sentrum og periferi. Klima-krise, digitalisering og pandemi er også drivere. Kunnskapspolitikken er et delområde her med to viktige tendenser: Tydelig motstøt mot sentralisering av høyere utdanning og ny strid om gratisprinsippet. Dette er også bibliotekpolitikk».
Her burde det altså vere nok av «bibliotekar-mat», men denne veka har ikkje bloggaren kapasitet til å gå skikkeleg inn i dette, derfor berre nokre lenker til debatten på Khrono.no i kronologisk rekkjefølgje:
Sci-Hub logo sittande på en boktrave. Boktraven symboliserar Libgen alias Library Genesis.
Alexandra Elbakyan och Sci-Hub, webbportalen för vetenskapliga artiklar som hon upprätthåller, har råkat ut för nya svårigheter, denna gång i Indien. De stora förlagen Elsevier och Wiley har nämligen stämt Alexandra Elbakyan och Sci-Hub inför rätta vid domstolen i New Delhi. Stämningen gäller också skuggbiblioteket Libgen. Om detta kan man läsa mer i Prabir Purkayasthas artikel Elsevier and Wiley Declare War on Research Community in India i indiska NewsClick.
Dessutom har Twitter spärrat Sci-Hubs konto! Därom ingår mer information i artikeln och kommentarerna här.
Historien om de vetenskapliga skuggbiblioteken är redan ganska lång och händelserik och har också tidigare skymtat i Bibliotekettarsaka. Vi återkommer till ämnet!
Klassekampens ironiske spalte «På teppet» er «glad i» skrivefeil. Her frå dagens avis
Koronaen har blant anna også fått fart i digitaliseringa av samfunnet. I går kom til dømes ei ny utgåve av Digitaliseringsrundskrivet frå regjeringa til kommunane. Men samtidig registrerer vi at «Litt over 600 000 personer, eller 14 prosent av nordmenn fra 16 år og oppover [er] … ikke-digitale». Dette er det likevel planar om å gjere noko med: «Slik kan det digitale klasseskillet bekjempes», seier forskarar og bibliotekarar i Trondheim. Meir om dette etter kvart.
Frå same nummer av Klassekampen
Men når du skal bryte digi-muren og blant anna gå frå papiravis til nyheiter på nett, vil du møte den stadig sterkare «trenden» i retning av skrivefeil. Som kan skremme den sterkaste tilbake til papiret. I går las vi 21 nettavisartiklar, og 19 hadde éin eller fleire skrivefeil («Jeg har slikt å gjere, jeg har slikt å føre …»). Korrekturlesarane blei sparka frå norske aviser for over tjue år sidan, må det vere. Og på nettet gjeld berre rask publisering og flest mulege klikk. Men éitt muleg mottrekk er slikt som twitterkampanjen mot New York Times. På @nyttypos er det rapportert over 30 tusen skrivefeil. Fleire slike!
4. juli runda 
Biblioteket tar saka #librarycase 
