Morgenbladet denne veka har ei sak med tittelen «Blir vi stadig mer enfoldige i vår lesing? Og er det i så fall et problem?» Det handlar, blant anna, om småforlaga sitt tilhøve til bokhandelen, nærmare bestemt bokhandelkjedene. Og forleggarkonserna som eig dei.
Eirik Bø, dagleg leiar i Pelikanen Forlag, seier dei har «bare en og annen slenger som blir kjøpt inn i noen hundre eksemplarer og fordelt i de alle største butikkene. Det betyr at nesten alle våre bøker ender bortgjemt bakerst i butikkene. Slik kjedebokhandlene drives nå, er det egentlig bare det som ligger i bunker som er synlig».
Og veka før intervjua MB Cecilie Naper, som i ein komande artikkel oppsummerer «at oversatt underholdningslitteratur har vunnet betydelig terreng på bekostning av prisbelønnet og annen skjønnlitteratur i bokhandlene (og på bibliotekene) i takt med at den norske bokbransjen er blitt liberalisert de siste tyve årene. Bokhandlene blir friere, men utvalget deres av bøker krymper».
Så følgjer forsøk frå bransjefolk på å avdramatisere og bortforklare marknadsliberaliseringa med kjøpesentra og med politisk press («Det var ikke nødvendigvis forlagsbransjen … som ønsket en mer kommers bokavtale i 2014»), og «hva folk vil lese, må de selv bestemme». Før vi får halmstrået for breidde-lesinga: Innkjøpsordninga.
Same kva som skjer og ikkje skjer i forlag og bokhandel er biblioteka dødsviktige for variert lesing her i landet, så gjer slikt som i Dokk1 i Ålborg:
Biblioteket tar saka #librarycase 