Biblioteket tar saka #librarycase

The United Nations’ 17 Sustainability Development Goals (SDGs) have become a major issue in library communities across the world thanks to an enthusiastic follow-up by IFLA and several national library associations. But in few other areas is there a static consensus as strong as here. The UN represents something almost indisputable both in wide political circles and in mainstream media. This consensus also exists with the sustainability goals, in the Western world at least.

But libraries violate their own principles if they do not – also – present the existing criticism of the UN and the SDGs.

The social analysis in the UN’s 17 sustainability goals and IFLA’s follow-up is, to say the least, tame. In the wake of the pandemic, it appears even tamer and more cautious as the social and economic divide increases both globally and between the poor and rich in the individual countries.

The 17 challenges are serious and real, but several follow directly from the growing global capitalism of recent decades. Yet still the SDGs don’t invite systemic debate, despite the fact that criticism of aggressive, neoliberal capitalism has grown Internationally and in many areas, from various research communities to European football leagues.

No, this blogger is not against library commitment to a sustainable future, and, no, this blogger does not mean that the library should be neither anti-capitalist nor communist (except when it comes to the free flow of research literature, cf. co-blogger Mikael Böök on this blog when interviewing Sci-Hub founder Alexandra Elbakyan). For the leading ideas for the 2020 public library are and will be democracy, freedom of information and free exchange of opinions.

A comprehensive summary of the criticism of the SDG was given by sustainability researchers Kristin Linnerud and Erling Holden at CICERO, Norway’s foremost institute for interdisciplinary climate research (our translation from Norwegian):

Orda i hermeteikn er tidlegare NBF-leiar Mariann Schjeide sine frå Aftenposten då norske folkebibliotek gjennom biblioteklova for sju år sidan blei «utvida» til uavhengige møteplassar og «debattbibliotek».

Men først: FN og berekraftmåla (SDG) er blitt ei stor sak i bibliotekmiljø over heile kloden. Til dømes i Danmark: I prosjektet «DB2030» poengterer dei «folkelig forankring» og å «gøre FN’s verdensmål borgernære og forståelige».

Vil den ambisiøse danske satsinga kunne møte utfordringa vi peika på for ein månad sidan? Vi hevda at biblioteka bryt med sine eigne prinsipp om dei ikkje – også – presenterer den eksisterande kritikken mot FN og SDG. For, skriv vi, «på få andre område rår det ein nasjonal konsensus så sterk som her. FN representerer noko nærmast udiskutabelt både i vide politiske krinsar og i hovudstraums media. Dette smittar også over på berekraftsmåla og SDG».

Samfunnsanalysen i FN sine 17 berekraftsmål og IFLA si oppfølging er mildast talt tam. Etter pandemien blir det endå tammare, slik den sosiale og økonomiske kløfta aukar både globalt og mellom fattige og rike i det enkelte landet.

Dei 17 utfordringane til FN er alvorlege og reelle, men fleire følgjer direkte av den veksande globale kapitalismen dei siste tiåra, likevel innbyr ikkje SDG til systemdebatt med eitt ord. Trass i at kritikken mot den aggressive, nyliberale kapitalismen har vakse …